Tanken har faktisk slått meg...

Onsdag 15.08.2007 23:35:03
Navn: Johanna
Hæmesie: http://johanna. tokheim.no
Beskjed:Hei! Så kult at du har fått deg type - ikkje det alle hadde forventa, kanskje, men heilt König! No er det Framnes om ein dag eller to. Håpar du er klar for å selga alt til inntekt for misjonsprosjektet. Hadeja!

Gjengitt uten tillatetelse fra forfatter eller trykkeri.

Tomheten i egen person?

"Det kimer nå til julefest, og det er virkelig grunn til å løfte fram julens fantastiske budskap. De opprinnelige budbringerne annonserte som et gledesbudskap: ”en stor glede, en glede for hele folket”. Det inkluderer alle. Gleden er denne: Gud har skapt alle. Han er glad i alle han har skapt, og han vil at alle skal komme til ham.

Han bygget bro mellom himmel og jord. Han kom som en tjener, et lite barn i en ubetydelig småby, født utenfor ekteskap av en tenåringsmor i en skitten stall. Flyktning i et fremmed land de to første år av sitt liv. Han som var Gud, ga avkall på sin status og steg ned. Så langt ned at ingen skulle kjenne seg for liten, fattig og uverdig. Alle skulle kjenne seg inkludert i invitasjonen. En glede for hele folket. Og for alt slags folk."

Dagfinn Høybråten

Jorden tok Himlen i sin favn er siste linje på en av de mange sangene. Det var det som hendte da i stallen for 2000 år siden. Skulle ønske jeg kunne være Jorden idag og ta Himlen i min favn. Men nå er hodet mitt innstilt på ferie. Det er ikke bra, blir slapp og døsig. Gidder ikke. Vil, men gidder ikke. Det går ut over forholdet. Jeg vil, og vet at det er nok å ville. Takk at det er nok å vite at man vil siden man ikke alltid klarer!

Jeg vil be.

Jeg vil søke

og lese.

Jeg vil synge,

jeg vil le.

Jeg ønsker

det snart

kunne

skje.

Siden ferien begynte har jeg vært litt deprimert. Litt over meg selv, litt over mine kjære og litt over selve personifiseringen av tomhet: julegavene. Dette har jeg ingen grunn til å være. Hvorfor er jeg det da? Det er så mye jeg gjerne skulle ha gjort, men det blir bare ikke. Kan det være derfor? Irritasjon brer seg litt rundt i kroppen. Da er det godt å vite det som står skrevet over og det som ble så tydelig for meg en gang i adventstida: Gud bruker stort sett bare de ubrukelige! Av og ti skulle jeg ønske jeg var mer ubrukelig, det er så lett å gi ære til seg selv om man kan så mye og er flink til en del ting. Egentlig tilhører jo all ære han.

Det var litt lettende å få satt ord på dette. Takk til deg Jesus, for at du gir håp!

Kanskje det kan bli det etter nyttår...

Me må kjempa for klimaet. Kor er kamplysten henne då? Har du kjøpt CO2-kvoter for Tunisiaturen kanskje? Ikkje eg heller. Eg sjekka ut kva det kosta, men det vart liksom med det. Så stort engasjement hadde eg for klimaet. Håper mitt engasjement for miljøet kan ha større ringverknadar.

Dråper på tørre steder

Det er en stor verden.
Det er en plaget verden.

Det er også en elsket verden.
Gud elsker.

Vårt arbeid samler inn lite penger
i den store verden. Det er dråper.

Men dråper på tørre steder
skaper liv.




Etter inspirasjon fra: www.frikirken.no/misjon

Nøgd?

Frukt er i Bibelen brukt som et litterært bilde for hvordan vi utvikler oss og hvilke konsekvenser de handlinger vi utfører får for våre omgivelser og medmennesker. Husk at frukt er noe som trenger vann og at det ofte tar tid før et tre bærer frukt. Kanskje flere år.

For så høyt elsket...

Vampyrane kjem(

No kjenner eg det noko på same måten som alle dei nettene eg satt oppe åleine i fjor å skreiv og snakka med menneske. Forskjellen er berre at menneska er borte. Dei held seg unna og unngår kontakt til ei viss grad. Det er litt synd på ein måte, men eg trur dei relasjonane som har vorte ordna opp i har kome styrka ut av det. Det er godt å veta! Minna kjem attende. Eg har blatt gjennom heile arkivet og sett på kva det eigentleg er eg har gjort på sidan då, den gongen i mars/april ein gong livet mitt byrja å forandre seg. Trur eg i alle fall då. Nei eg veit det eigentleg, og takk for det. Eg er så glad over at eg tok feil ang. akkurat det! No skal eg snart dyppa peparniter i kaffien og veta at det er dei lange nettene utan tanke på at morgondagen startar tidleg som er dei beste.) Ikkje

Å ta kontakt kan vera krevjande. Det å ikkje lata som om alt er som det skal er ei utfordring. Likevel er det kanskje det dummaste ein kan gjer. Då er det godt å verta møtt med eit snev av initiativ ein sjeldan gong. Det er faktisk fantastisk når andre tek kontakt. Når ikkje alt fell tilbake. Det gjorde meg oppløfta. Kan det vera at det har vorte sett? Eg undrast.

Ei lita oppmuntring i ein regntung og sørpete november:

"Nå er dere bedrøvet, men jeg skal se dere igjen, og deres hjerte skal bli fylt av glede, og ingen skal ta gleden fra dere."

(Joh 16,22)

Han er trufast! Stor er hans truskap!

Eg skulle ønskja me kunne gjera noko interessant. Eg skulle ønskja det ikkje var lagt opp på denne måte no i haust. Kvifor vart det ikkje lagt opp slik som i fjor? Då var det mykje betre. I alle fall for meg. Tenk å kunne gøyma seg i ei god bok, eller verta overvelda av eit dikt eller ein song. Det er noko eg lengtar etter som eg trur kjem med mørkret. For mørkret er kome, og eg likar det overraskande godt. Skulle berre ønskja det gjekk ann å tenna lys i mørkret, men vent litt: det går jo ann!

Vennskap, forandringar og Gud

Å bli lei seg av å prøva å hjelpa ein gamal ven er ikkje ei god kjensle. Likevel har eg litt av denne kjensla no. Noko eg sa, og gjorde forandra kanskje det heile. Eg saknar det som vart forandra. Skulle ønskje det ikkje var forandra. I alle fall ikkje så drastisk som det er no. Skulle ønskje forandringane i mitt liv kunne stå fast medan dei eg ser rundt med kunne forsvinna. Kvifor veljer menneske å gå bort frå det dei veit er rett? Kvifor lar me kjenslene ta over oss og halda oss nede og binda oss?
Det svir når eg har lyt til å vera der for nokon. For nokon eg har vore der for før. Nokon som eg trudde eg hadde eit vennskap med som ville tåle til og med det som vart sagt og gjort. Det svir når ein vert avvist og ein ser at han eller ho gjer ting med seg sjølv som ikkje er sunt. Når denne personen har det vondt og ikkje maktar å gå sjølv. Då vil eg hjelpa og bera. Endå trur eg ikkje eg har fått lov til det. Eit stort ønske ligg i med om å få lov til å bera.
Sjølv har eg lært at Jesus gjer nokre frisk. Ikkje alle, men nokre. Eg veit ikkje kvifor han berre gjer nokre frisk. Slik er det berre. Nokre gongar irriterar eg meg over det. Ein gong eg irriterte meg svarte han slik:

"Om jeg kan? Svarte Jesus. Alt er mulig for den som tror." Mark 9,23

Det eg veit er at han gjer alle fri. Ikkje alle vert friske men alle vert frie. Frie frå det som held oss nede og hindrar oss i å leva dei liva vi er kalt til å leva. Dei liva som Gud frå byrjinga av hadde tenkt for oss. Korleis kan vi leva i det kallet uansett og alltid?

Eigentleg så handlar det ikkje om å leva i kallet dette året, denne månaden, denne veka, denne dagen,denne timen eller dette minuttet. Det handlar om å leva med Jesus no! Det er no han er interessert at me skal leva i kallet. Det er no som tel.
Viss du kan seia at du har Jesus med deg akkurat no. Viss du kan sei at du lever livet ditt ved Jesus si side akkurat no skal du aldri tvila på om du lever i kallet. Og til ei kvar tid er ikkje denne månaden eller året eller dagen, det er berre no. Då er du på den plassen Gud hadde tenkt for deg.

Aftenbønn

Kjære Jesus du som har barna kjær
ser du litt te dei voksne i blant
for det har seg sånn at eg slite litt her
og har pynta på det som va sant
så nå får eg'kje sova - eg e skjelven og redd
og har fore med løgn og bedrag
eg sko ha holdt meg te deg
då hadde detta'kje skjedd
kanskje læra eg ein vakker dag

Alle det goda som eg vet eg bør gjør
blir nok tenkt, men blir'kje alltid gjort
det e sånn nå og det va sånn før
gylne sjanser rote eg bort
sko så gjerne vært snill, omtenksom og god
i sterkare grad enn eg e
sko så gjerna ha vært prega av visdom og ro
kan du gi meg litt hjelp te det

Kjære Jesus du som e så glad i dei små
pass godt på de - dei trenge det
og hjelp oss te å gi det dei fortjene å få
for me strekk ikkje alltid heilt te
eg e tenksom og trist og vil sova nå
skjenk meg litt søvn e du snill
hvis du lar meg få kvila skal eg lova å
prøva å vær sånn som du vil

Bjørn Eidsvåg

Lei av livet

Noen ganger kommer det en stemme i hodet mitt som forteller meg at jeg er lei av livet. Eller det er egentlig ikke en stemme, det er mer en følelse i hele kroppen. Samtidig vet jeg at jeg ikke er lei av livet. Likevel har jeg denne følelsen. Kanskje er jeg ikke lei av livet, men bare lysten på litt luft...
Når man er lysten på luften er det deilig å åpne vinduet å la vinden ruske i håret. Så lenge man ikke fryser da. Høststormene kommer snart med masse ny luft akkurat slik som høstferien gjorde livet til en lekende letthet. Kanskje siden jeg lot og lar min irritabilitet få utfolde seg i andre former enn sinne. Og så vet vi jo at det alltid er ting man skulle ønske man hadde gjort annerledes uansett. Da blir det i alle fall større takhøyde for å feile. Det er i alle fall min oppfatning.
Noen ganger er det godt å klare å gi blaffen og kjenne at stoltheten slipper taket slik at ydmykheten kan få sin rette plass og Gud den ære han fortjener.

For så høyt elsket...

Livets lekende letthet

Når man er sint og lei og trist og sliten og trøtt og alle de andre negative ordene man kan komme på så er Gud den samme. Det er godt å tenke på uansett om man forstår det eller ei. Da er livet lekende lett selv om man ikke føler det sånn.

Når alt kommer oppå hverandre og man skulle ønske man bare kunne lytte i stede for å fokusere på nytt hele tiden. Det er da man skulle ønske man var et lite barn. For da hadde man vært unnskyldt viss man plutselig brast ut i gråt. Da er det samtidig godt å ikke være et lite barn eller en ung gutt men et, per definisjon, voksent menneske som må tenke og avgjøre på egen hånd og ikke kan bryte ut i gråt. Det er når andre er svake at man må være sterk. Viss man i tillegg klarer å være sterk når man selv er svak vil man være et forbilde for andre.

Skulle ønske jeg klarte det innimellom...

For så høyt elsket...

Engasjement, initiativ, kreativitet, spontanitet og dyktighet.

Engasjement er evnen til å ville gjøre utgjøre en forskjell, eller som noen ville si: evnen til å bry seg. Denne evnen har noen mennesker fra skaperens hånd fått plantet en spire av i seg. Engasjement kombinert med dyktighet er nesten en garanti for å lykkes i det man foretar seg.

Initiativ er en egenskap gitt at når man allerede har engasjementet. Initiativ vil si at man ikke lar det bli med sitt eget engasjement, men velger å gjøre litt mer enn det man må. Man starter opp nye prosjekt og setter nye ideer ut i livet. Kombinerer man evnen til å ta iniativ med andres kreativitet vil nye og revolusjonernde ideer ikke bli stående på tegnebrettet.

Kreativitet er kanskje det man som oftest mangler mest men likevel savner minst. Det er uvurderlig å kunne tenke nytt. Kreativitet er ikke bare å tenke nytt men også det å kunne planlegge noe slik at man fenger og dermed får med seg alle de ubrukte og verdifulle ressursene i menneskene rundt seg. Perfeksjonisme kan være svært ødeleggende for kreativitet. Når man har en perfeksjonistisk tankegang vil man som oftest kvele alle kreativ ideer fordi man lar sine egne konservative og pedantiske besettelser løpe løpsk.

Spontanitet er den egenskapen jeg personlig setter størst pris på. Spontanitet gjør at avgjørelser kan bli tatt fort, slik at mulighetene som dukker opp ikke bare renner ut i sanden. Denne evnen har dradd mange kjedelige skoletimer over i et heidundranes kalas for min egen del. Uten spontanitet ville man kjede seg og ofte angre på at man ikke gjorde det man kunne ha gjort.

Dyktighet er rett og slett det å være flink til det meste. Man vet hvordan ting skal og bør utføres og handler ut i fra det. Man fanger opp og lærer av andres feil. I dyktighet inngår også det å gjør det rette tingene når man alltid har for mye å gjøre samtidig som man tar korrekte og raske avgjørelser. Kort sagt er dyktighet evnen til å tenke og se klart der det blir tåkete for mange. Det finst veldig mange dyktige mennesker. Problemet er at de aller fleste av disse ikke eier engasjement. Deres dyktighet utviler seg derfor ofte til ren egoisme.

Dersom man gjennom spontane og kreative løsninger kunne gitt engasjemnet til de dyktige slik at de også tok initiativ ville livet vært en enkel dans på roser...

I går

I går var nok ein dag då mange små lyspunkt samla seg til eit stort lyspunkt på ein smal grusveg med ei varm hand å halda i.

Etiopia

Denne uken gikk sabla fort. Takk til alle dere som valgte å nedprioritere seg selv for å kunne forandre livene til Etiopierne. Uansett om det var bilvask, barnepass, bokbind, loppis, kafe, presentasjon og informasjon, buttons, kiosk eller boksalg så takk. Uten akkurat din hjelp hadde aldri denne uka blitt den samme. Takk for alle ideer, forlag og iniativ. Det er kanskje det viktigeste. Ta vare på iniativet ditt og leit etter engasjementet om du ikkje har det.

Eg hørte en gang at Framnes var tidenes plass. Det hadde den aldri vært uten tidenes folk. Neste uke blir det valg. Både på den ene og den andre måten. Håper alle gjør seg opp en mening i Tide.

Kanskje dette skulle ha vorte gjort på eiga hand...

For så høyt elsket...

Dødsens livsvesener

Idag er dagen då det heile skal henda. Halsbrekkande kommentarar og luftslott uten like er berre småpengar i forhold til korleis ein skulle ønskja at livet ikkje var,
siden det går så bra utan at eg bar,
alle børene sjølv.

Velsignelsen ingen ende tar.

Idag las eg ei avis.
I avisa stod det noko.
Nokon var død.
Mange døyr.
Gamle menneske døyr.
89-årgamle menneske døyr.
Åttiniårgamle kvinner døyr.

Ragnhild døydde.

Dødsannonsa var kort.
Bibelverset endå knappare.
Budskapet var difor meir kraftfullt.
Paulus brev til Efeserne kapittel 2, vers 8.

Ragnhild lever.

Reklame

Idag leste jeg en reklame som sa noe sånt som dette: "Frustrasjon over det alt jeg manglet ble erstattet av glede over alt jeg hadde."

Dette utsagnet var formulert for å få oss villige forbrukere til å kjøpe et eller annet som vi i beste fall ville få bruk for en gang hvert fjerde år de neste to årene. Uansett var det ganske bra.

Skulle ønske min tenkemåte var slik at frustrasjonen over det jeg mangler kunne bli erstattet av glede over det jeg faktisk har. Nå kan jeg si noen sånt som: for jeg har det jo fantastisk godt, eller jeg er alt for dårlig til å takke, eller jeg er så sabla bortskjemt. Problemstillingen er for meg likevel en helt annen. Dersom man velger å se utsagnet i lys av at man faktisk er oppmerksom på det at man ønsker å kunne glede seg over det man har, er man blant de få promillene som faktisk gjør det.
Det ble en lang setning uten særlig gjennomslagskraft.
Poenget er at dersom viljen til å takke er tilstede blir neste steg: Be!

Du vil bli overassket over hvor bra det funker. Ikke over alle svarene, men over tryggheten. Man kan si det samme som over om det å be da. Bare ikke la det bli en prestasjonsak. La det å ville be være det håpet du har om at det finnes noe bedre. Noe som man lengter etter å komme i kontakt med og oppnå. Bare at det kan ikke oppnås ved å prestere men ved å ville.

Åndens frukt er et vanlig begrep om et liv med Gud. Vi snakker også om å vokse i livet med Gud. Da må vi la nettopp det skje det: la frukten vokse og slå oss til ro med at du er den du er og at du vet, uavhengig av om du føler det sånnn, at du enda bare er en liten spire av et epletre som kanskje en dag kan slå ut i full blomst og gi næring til mange medmennesker. For å gjøre nettopp det trenger også du næring.

Uansett er det alt for mange problemstillinger rundt livet med Gud til at vi noensinne vil kunne klare å bruke en brøkdel av vår hjernekapasitet på å løse dem. Så sjekk det opp mot fruktene og sjekk det opp mot Bibelen.

Paulus sa noe sånt som dette: "Prøv alt og forkast det vonde."

Ta vare på de gode fruktene for det er Gud som gir dem god smak!

En ting litt utenom til dere som ber: Be for meg, be for Etiopia! Uten støtten i den tryggheten er alt arbeid nyttesløst og meningsløst.

Viser til: http://mellomhimmelogjord.blogspot.com/2007/08/be.html

Et Grønlandsk ordspråk er også til trøst og har blitt erfart: "Når du har gått så langt at du ikke orker å gå et skritt lenger, så har du gått halvveis av hva du klarer."

Fjell

For om fjellene viker og haugene vakler, skal min miskunn aldri vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, som er barmhjertig mot deg.

Jes 54,10

Idag fekk eg sjå Verda gjennom nye auge nok ein gong. Gleda var stor då eg kunne smila over eit tre, ei sky, eit vatn, eit vindpust mellom blad, ein haug og eit fjell.

Beskrivelsen rundt denne opplevinga kunne eg gjerne ha gjeve bort men eg vil gøyma han til ein gong det er mørkt. For den gongen kjem like sikkert som at eg er fødd og ein gong skal dø.


For så elsket...

Lesa om å drepa

Dei siste dagane har eg lese litt om det å drepa. Mange menneske har vorte drepne i boka eg har lese. No er eg snart ferdig. Boka med alle sine drap har nesten vorte slukt. Til og med har eg spelt at eg vil drepa. Det har vore spanande.

Noreg sin største dramatikar sa ein gong:

"Man skal ei lese for å sluke, men for å se hva man kan bruke."

Lurer på om han er einig med meg når eg seier at eg les og sluker det meste, men berre bruker det beste.

Ein veldig vakker dag

Forløp:
Eg treng ein setting, eller setning. Kva skulle den kunne vera? Noko daglegdags, dommen, daglegdags, vakker dag

Resultat:
Ein veldig vakker dag er den dagen då ein vaknar tidleg av seg sjølv og kjenner at kroppen fungerer som den skal utan spor av stive musklar eller eit trøtt tryne. Ein lever berre der og då og skjønar at det er klokt å gje seg hen til noko større enn egen kynisme og egoisme. Dei tinga ein ikkje likar tenkjer ein ikkje på fordi ein freistar å møta alt og alle med et ope sinn. Dermed vert ein heller positivt overraska når mattetimen går mykje betre enn forventa fordi ein faktisk var så vaken at ein klarte å følgja med. Ein møter nye menneske og pratar med dei, får tak i ein liten bit av liva deira og lyttar til dei. Det er ein veldig vakker dag, den dagen ein kan klara nettopp det. Ein gjer det ein klarar og veit at no har ein gjort sin jobb, og det er ein skikkeleg god jobb. Dagen går og kvelden tilbringer ein saman med gode vener. Gleda er stor og ho du likar smiler til deg og sa ho var glad i deg då ho gjekk. Kvelden er alltid ung og den harde kjernen er der endå. Praten går om både lystige og alvorlige tema utan tanke på at morgondagen startar tidleg.
Ein slik veldig vakker dag opplever eg å drøyma om innimellom, mendan dei fleste andre dagar der eg blir møtt av smil eller helst farvel med et smil ”berre” er ein vakker dag. Denne dagen trur eg ein kan få oppleva eit glimt av Himmelriket. Eit glimt av den immanensen som romantikerne snakka om vært gitt os vanlege dødelege. Ein legg seg med eit smil om munnen og får kanskje ikkje sova med det same. Då står ein opp og les eller kanskje helst skriv.Det er ein veldig vakker dag.

Takk til Bjørn

ILO

Sikkerheten om at dette var noko eg hadde delt med alle og ikkje berre dei spesielle låg der. No gjer eg uansett det. Forresten så sende eg nett ein MMS til ei fantastisk jente med bilete av Aass bryggeri i Drammen tatt klokka 05.31 i dag tidleg.
Under har du det eg meinte då eg var så sikker i mi sak:

Det nye ordet, ILO. Det ordet som står for det opplevelsene jeg vet jeg har innimellom, sånn som nå for eksempel når jeg bare sitter og lar det strømme over. Eller når jeg leser en dødsannonse og det istedenfor døde står noe sånt som: reiste hjem til Jesus. Då fryser jeg på ryggen og noen ganger er ikke tårene langt unna. Så sentimentalt! Eller når jeg tenker på engler. Det er fantastisk det. At slike vesener som er opphøyet over tid og rom og av ren ånd kan komme i kontakt med oss mennesker. Det er en opplevelse jeg tenker på ofte: å møte en engel. Hvilken tilfredstillhet. Noe så enkelt som et vers med ordene engler som gjester får meg til å stoppe opp et øyeblikk bare for å lure på om jeg kanskje noen ganger har hatt nettopp det. Tenk å ha engler som gjester. Glem ikke gjestfriheten står det skrevet, for ved den har noen av dere hatt engler som gjester.
ILO var det jeg skrev om. Selvsagt står det for intens lykkeopplevelse. Disse opptrer med jevne mellomrom og er som små stjerner i hverdagen. Små lyspunkter på Himmlen er de, som vitner om at det i det uendelige mørket også er uendelig med lys. For lyspunktene forsvinner aldri. De kan være fraværende en stund. Men de forsvinner aldri helt, ikke før man dør. Da forsvinner de. Eller egentlig ikke. Det som skjer er at alle de små lyspunktene slår seg sammen og overvinner mørket. Alle stjernene på Himmelen samler seg til en megastjerne som lyser ut over hele universets uendelighet og alle planetene fra evighet og til evighet. Det er Himmelen, tror jeg.

Detta er det vel det det det det de vil høyra

Misjonsprosjektet går så det suser!

Likevel er det valkamp. Samstundes som eg skal sova og gjerne stå på ski og vri - på gassen og fiska og kanskje smiska og debattera og konstruera og arbeida og smila og bila og bussa og pussa og toga og støvsuga i stova og eta og veta - alt og svelga og velga og tenka og benka - spiker og lesa og fresa - dersom det trengs og og trene og mene og synga og kanskje gynga og elska og æra og sosa og kosa - meg og slappa av og ta av og snakka og pakka og vaska og klaska - handa i bordet og hogga ved og setja foten ned og bestilla og grilla og båta og gråta og høyra på mongen låta og reisa og peisa og sjå og gå - eller springa og klippa og ikkje sippa og leva og sveva - på ei sky høgt oppe i lufta og skriva og riva og raka og vera engasjert, disiplinert, strukturert, representetiv, ikkje støl eller stiv og sist men ikkje minst eit hovud framføre - alltid...
Lev alltid som om Jesus skulle koma att i morgon. Eller elsk som om Jesus skulle koma att imorgon. Lev som om Jesus aldri skulle koma igjen.
Æres den som æres bør stod det på eit russekort ein gong. Dersom eg ein gong vert russ kan du jo tenka deg... Eg må opna ei bok og sjå i henne. Det er mange månadar sidan sist.
Dødelig. Men det gir liv - nettopp liv! Det er det ikkje, det vert ikkje den. Eg MÅ byggja meg sjølv opp i blant!
No skal eg opna LysPunkter og det første eg les skal eg skriva ned her: "Iblant sitter jeg å tenker, i blant bare sitter jeg." Det var heilt tilfeldig. No skal eg snart berre sitta. I alle fall for ei lita stund. Frå Halligdalen var det og.

Forresten: Veit du kva for ein norsk by som ligg midt i Tsjekkoslovakia? Nei det gjer du vel ikkje. Eller kanskje. Det hadde vore morosamt. Vinnaren skal få veta ein løyndom eller ta del i ei røynda.

Forresten må eg seia at Narnia er meir okkult enn Harry Potter. Viss ein då tar utgangspunkt i at verken "Gutten som overlevde" eller Clive Staples Lewis fantastiske verd ikkje har noko kristent bodskap. Dersom ein meiner at, nei eg skal ikkje vera intolerant. Viss ein meiner at Hary Potter er ukristelig kan ein heller ikkje sjå etter ein kristen bodskap i Narniabøkene som er like "magiske."

For så høyt elsket...

Samanheng

Viser til: Drømmelignende frekkheter og Den smale grusvegen

Jonathan måse……………………

Det varte ikkje lenge før Jonathan måse var langt ute på havet att og øvde seg, aleine, svolten og lykkeleg. Plutseleg fekk han auge å på ein fiskebåt, han flaug ned til den og satt seg på masta. Rett etterpå høyrde han ei stemme som sa ”Kom her da måse, eg har fisk til deg.” Det var ein stor tjukk mann med skjegg og sydvest som sa det. Jonathan flaug ned til han og heiv innpå med fisk. ”Eg såg at du flaug der oppe, det var heilt fantastisk. Eg eig tilfeldigvis ein dyrehage i England, der er det utruleg mange fine måsejenter. Kva seier du til det? Du ville bli ein helt visst du vil.” Jonathan tenkte seg nøye om før han svarte at han så klart ville det.
Eit par dagar etter var dei framme i dyrehagen. Dei begynte med showet med ein gong han kom dertil. Han var den beste flygaren dei nokosinne hadde hatt. I parken møtte han den finaste måsejenta han nokon gong hadde sett, dei vart kjærestar med ein gong og gifta seg etter ein månad. Dei fekk mange måseungar og levde lykkeleg i alle sine dagar, og snipp, snapp, snute så var eventyret ute.
23.08.2002 Andreas Sørås

Hei!

Eg heiter Andreas, er 13 år og går i klasse 8c på Garnes ungdomskule. Der likar eg meg utruleg godt, og har kome i klasse med ein kjempekjekk gjeng. Eg er frå Espeland i Arna som ligg eit par mil utanfor Bergen. Saman med meg bur Mamma (Anne-Britt 43) Pappa(Jarle 40), Matilde(16) Henrik(8) og Mormor som heiter Nancy (83). Vi bur i eit grønt gamalt hus i Moldahaugane på Espeland.

Her trivst eg kjempegodt, og har budd her sidan eg vart fødd den 23. mai 1989. Eg er om lag ein meter og 70 centimeter høg og veier rundt 65 kilo. Akkurat no har eg heilt lyst hår fordi eg bleika det for eit par dagar sidan, men vanlegvis er eg mørkeblond. Augefargen min er lyseblå, noko som også er yndlingsfargen min.

På fritida likar eg å være med venar, spele fotball, reise på leir og gå på Y-ungdom. Elles likar eg å spele og gjere andre ting med data, men det skal de få høyre meir om seinare. Når eg skal høyre på musikk likar eg å høyre på litt av kvart som til dømes: All Stars United, A-ha, Travis og mykje anna.
Dei to beste venene mine heiter Christopher og Joakim, dei har eg vore kjend så lenge eg kan hugse.

Det er fint å jobba i Mesta

Veldig fint faktisk!

Mellom Salme 22 og 23

Den beste plassen å leva må vera mellom Salme 22 og Salme 23.
Å leva i lyset vil gje liv sjølv om ein er i salme 22. I salme 23 er ikkje det noko problem.

Refleksjon, fiolosofi osv.

Gjerne det takk!

For så høyt elsket...

Hahahahahaha

Det er rart med det. Hahahahaha.
Korleis ein merkjer at alt legg seg til rette. Det må vera den rette vegen må eg berre seia. Det er den rette vegen. Det veit eg. Ofta kjenner eg meg ganske velsinga.

Kanskje har eg sagt det før, men likevel seier eg det att: "Dersom eit problem kan løysast, kvifor vera bekymra? Og viss eit problem ikkje kan løysast, kva hjelp er det då i å bekymra seg?"

Samtidig lurar eg på kvifor ikkje eg kan hosta når Morten Abel...

Ein gong snakka eg med ein om det. At det alltid ordna seg. Han hadde det på ganske same måten. Me er ganske like me to. Når noko ser håplaust ut har eg alltid eit håp att. Uansett. Slik er det berre. Det er ei velsigning eg ikkje h vilja ha vore for uten.

Det er rart korleis det ordnar seg. Det er berre til å le med livet.
For hugs det ordnar seg alltid til slutt. Får me håpa.

Hugs også at demokratiet er det desidert beste styresettet. Hugs det.

Mwambu Promotions

JACK NELSON WAMBOKA

MANAGING DIRECTOR

P.O Box 9382-00200 Tel:- 020-343016 Noairobi - Kenya

Email:- mwambup@yahoo.com Cell: 0726 400 092/0733 776 666

Nå såg det heise traust ut her

Difor legg eg ut eit bilete av tidenes spill. På PStwo vel å merka. Med multipæt.

Fargerik fakturering

Detta er det vanskeleg å skriva noko om. Eg gler meg utruleg mykje til hausten spesielt, det vert kanskje litt kaotisk no i sumar. Steg for steg må det verta. Uansett var det fantastisk. Prat må det også koma.
For så høyt elsket..............................................................................

I går var eg i bryllaup bryllaup

Perfeksjonisme og idealisme

Disse to ismene har rula litt rundt under hjernebarken de siste dagene og ukene.
Selv kjenner jeg mange perfeksjonister og noen idealister. Egentlig har lurt litt på hva disse to ordene betyr, og om (i så fall hva?) de har noe til felles.
Perfeksjonisme kan være veldig hemmende for hovedsaklig kreativitet, men også for noe vel så viktig; Gudslivet. Dersom man skal perfeksjonere sitt liv med Gud vil man ikke oppnå annet enn gjentakende skuffelser. Det å overføre sin egen perfeksjonisme til livet med Gud høres både slitsomt og umulig ut. Da vil det alltid bli et press uansett hvor godt perfeksjonert man er og nåden vil aldri bli nok. Som nevnt er også prefeksjonisme som egenskap veldig hemmende for kreativitet: man har et ideal å arbeide ut i fra og dersom det kommer et annet, litt kreativt, forslag blir det forkastet på grunn av den enorme slaviskheten perfeksjonismen medfører. Altså er det ikke alltid positivt, faktisk ganske sjelden, å perfeksjonere det man gjør. Dette mener jeg fordi man ved perfeksjonisme mister, eller står i fare for å miste, den lille fliken av evne til å se det kreative og fantastiske skaperverket vi omgir oss med hver eneste dag.
Hva har så perfeksjonisme å gjøre med idealsime? Før man kan si noe om det må man slå fast hva idealisme egentlig er. En definisjon på idealistiske mennesker lyder som følger: mennesker som lengter etter og jobber for et idealsamfunn. Selvsagt kan man også ha et mer snevert syn på idealisme, men likevel synes jeg denne definisjonen er både mer inkluderende og omfattende. Andre igjen er av den oppfatning at idealisme er umulige drømmer kombinert med en liten smule dumskap. Noe som medfører at man ofte havner i uføre når det gjelder styresmakter og makthavere. Dermed hemmer man saken mer enn man tjener den. Hva om man så kombinerer idelalismen med kunnskap og andre midler? Hadde det fungert? En kjent forrteningsman sa en gang at dersom idealistene virkelig hadde hatt penger til å realisere sine krav og drømmer, ville de ikke gjort det. Mer feil går det ikke ann å ta! Personlig er jeg av den oppfatning at den oppvoksende slekt, med dagens tenåringer i spissen, er så preget av informasjonalderen og dens "kunnskap" at de vil kombinere sine evner med idealsime og dermed oppnå store ting!

Mange mener nok at jeg ikke er nok idealistisk av meg, i alle fall noen. Det kan jeg nok være enig i. Det er jo mye morsommere å dra hypoteser om hva som kommer til å hende ut i det virkelig absurde. Derfor må jeg avlutte med å si at idealisme er en egenskap som i uminnelige tider har appelert til ungdommers fantasi verden over. Det har igjen medført at de har utført handliger og aksjoner som ikke har blitt bokført. Jeg håper å slippe unna disse aksjonene, i alle fall litt.

Et stikkord kan være stilferdig og intelligent idealisme.

Irish Blood, English Heart

Irriatsjon over min egen tåpelighet brer seg nettopp no. Eg får lyst til å sei noko sånn som forbaska dritt eller hersens møl. Det høyrtes teit ut, men det er sant. Dobbelbooking for min eigen del, to helger på rad. Kanskje er det fordi motiva ikkje er heilt reine? Eg likar ikkje å gjera feil som eg ikkje kan gjera noko med for å forandre på. Møl. Ein telefonsamtale må takast, kanskje den kan hjelpa meg med å løysa verdsproblema...

http://www.youtube.com/p.swf?video_id=KKoS5X4SMrY&eurl=http%3A//www.google.com/search%3Fsourceid%3Dnavclient%26aq%3Dt%26hl%3Dno%26ie%3DUTF-8%26rlz%3D1T4DANO_no___NO207%26q%3Dirish%2Bb&iurl=http%3A//img.youtube.com/vi/KKoS5X4SMrY/2.jpg&t=OEgsToPDskJrvzJZEtOpDTWFX734egYE

For så høyt elsket...

Kulde

Det er litt kaldt rundt med i kveld. Litt kjølig rett og slett. Det samme var det i går aften. Lagt meg hadde jeg også etter et ikkje så alt for uhyggelig grillbesøk hos familien Byrknes. Sovna var jeg og. Hjernen min innstillte seg likevel på noe den ventet. Ikke vekkerklokka, men en annen mye mer spennende lyd. Pling, pling. En saks kom på besøk igjennom et vindu. Selv om det egentlig var fryktelig lite var det samtidig helt fantastisk uten at jeg i min ungdoms uvitenhet kan gi svar på hvorfor. Kulden forsvant og jeg la meg til å sove igjen med et smil om munnen. Det skal jeg i kveld også uansett hvor mye jeg har lyst til å være våken og bare lengte tilbake. Nå skal jeg legge meg med et smil om munnen og tenke på alle planene for høsten og på det at det kommer til å gå kjempebra.

Forresten forsøkte jeg å gå gjennom Grova en natt. Det var den natten. Det var like fantastisk som første gang jeg gjorde det aleine. Neste gang må det bli sammen med noen, kanskje uten å si et ord om krig og fred og telefonsamtaler og sånn.

For så høyt elsket...

Fysikk og vakre kvinner

Sitt ved siden av en vakker kvinne i en time, og det
virker som et minutt.
Sitt på en varm kokeplate i et minutt, og det virker
som en time.
Det er relativitet.

Som en videreføring av et gammelt innlegg om Albert og evolusjon ville jeg bare dele nevnte sitat av nettopp han.

Samtidig hadde han dette hengende på kontorveggen:

Ikke alt som teller, kan telles.
Og ikke alt som kan telles, teller

For så høyt elsket...

Framnes

Man vet ikke hva man har før man mister det, sies det. Men av hvem?


Hei alle dere som lurer på om dere kanskje skal begynne på Framnes. Kanskje du har takket ja, men fremdeles er litt i tvil. Fortvil ikke! Framnes er plassen, det kan jeg garantere 99,5% ifølge rektor Reinlund selv. Som sagt: Vi ønsker deg som var innom vår stand hjertelig velkommen, uansett om vi møttes på Skjærgårds, Explore, Impuls, en utdanningsmesse eller kanskje til og med flere av stedene! Selvsagt er også alle dere andre velkommen. Framnes er stedet der nye relasjoner blir skapt og livslange vennskap inngått! Så får dere heller bære over med oss når det gjelder hjemmesiden. Den er som saker og ting alltid er på Framnes: på bedringens veg! Vi lever i håpet om et bedre liv og en bedre veg å kjøre på...

Det betyr tenkepause

Eller bare: tenker.

Orgel

Er det nokon som behøver eit orgel, silk som i annonsa under er det bere å taka kontakt. Eller om det er noko anna, eller om det eigentleg ikkje er noko.

http://www.finn.no/finn/bap/object?finnkode=10267192&sid=14abcgwypX284725&pos=16&tot=178

45431221

Åpenhet og populartitet

Åpenhet er tydeligvis veldig populært. Det provoserer litt på en måte. Samtidig er det jo ganske naturlig da at hvis noen velger å fortelle noe fra sitt liv som har satt spor og merker eller sår så lytter vi som en flokk ulver rudndt sitt ulykksalige bytte. Det vi lytter etter er det siste tegnet til liv; Det siste livspustet. Etter det kommer det bare dødspust. Likevel forsøker mange, på tross av at de ser på, å forhindre at noe vondt hender med personen som åpner opp. Kanskje er det på grunn av selvsentrisme eller muligens bare ren egoisme. Denne saken har en sterk polarisering så kanskje er det av helt rene årsaker man kontakter den man ser åpner seg opp med et rop om hjelp.

Samtidig er det mange som nok lurer på hvordan det går med misjonsprosjektet. Eller mange og mange, noen er vel en heller mer korrekt "nemning." Dere skal tidsnok få vite det. Det er berre til å spørre! Gjerne her og no.

"Då liv var draum og draum var liv. To vers av same song."

Slik føler eg det no, trur eg.

På den andre sida har eg verken sett Titanic eller Grease!

For så høyt elsket...

Sidelengs inn i evigheten

Vi beveger oss mot evigheten. Det er et faktum. Eller fakta heter det kanskje. Uansett er drømmelignende tanker om og rundt hva evigheten er og var noe som kommer til meg hele tiden. I alle fall av og til eller ofte. Kan man forresten bruke diverse tider av å være når man omtaler evigheten? Evigheten er vel en stund når eller da (?) tiden har opphørt å eksistere. I motsetning til uendelighet da, som er et matematisk begrep, tror jeg.







Selv sjangler jeg ofte på vegen mot evigheten. Det er ikke dårlig underlag eller utgåtte pærer i belyste vegvisningsskilt som får meg til å sjangle. Eller jo, det også forresten. Som oftest er det likevel at jeg vil litt ut i grøfta og sjekke hvor høye løvetannene er der. Eller at jeg er uoppmerksom og ikke legger merke til en blåpil som viser meg helt tydelig at påbudt kjøreretnig er til høyre, eller rett fram, eller til venstre. Det gjelder ikke alltid for buss/taxi da. Buss og taxi er vel for de som ikke kan eller har råd til å transportere seg selv fra A til B? Virkeligheten er kanskje en helt annen. Kanskje er det de som har skjønt det: de må ikke alltid følge blåpilene, de får reise flere i lag og plukker hele tiden opp nye mennesker. Noen går av når deres destinasjon er nådd, men ikke alle. Noen sovner og havner langt ute i huttaheiti.
Der er bare så synd at man har så forvridde bussnormer i Norge...

Forresten er det ikke sa viktig om man sjangler, går, løper, hopper baklengs eller sidelengs inn i evigheten. Det viktigste er målet. Er det ikke? Eller er prosessen og vegen fram like viktig, om enn ikke viktigere?

Forresten skrev Rolf Jackobsen et dikt til Olav H. Hauge på 70-årsdagen. Det handlet om hva som hendte bortafor Grorud. Det var et flott dikt og står i den illustrerte 1991-samlinga til vår venn Rolf. Den boken finner man for øvrig i fjerde hylle (eller femte), venstre side, salongen, Sandven Hotell. Rett der med den ørnen som spiser en fjellrev.

Et yrende politisk talent fyller visstnok atten klokka nitten. Jeg må derfor i stor beundring legge fingrene på hyllen og årene inn for denne gang. Altså etter en, som sagt, utrolig kjekk fredagskveld.

Jeg har sett verden begynne

Det er ganske mange ark det er snakk om, dei fleste kunne nok ha vorte kasta i søpla utan noko vidare savn. Likevel er dei fine og ha. Kanskje ikkje for min del, men for nokon som liknar meg. Takk for den blå boka. Det siste halve året har den vorte brukt flittig. Det er ikkje få dagar eg har stansa opp for å sjå litt eller setja på plass noko nytt. Det er likevel ikkje målet. Målet er at nokon eg har kjær og nær eller nokon heilt andre skal få kunna drøyma seg inn i mitt liv slik eg så mange gongar har drøymt meg inn i andre sine liv, då eg finn eit gamalt fotografi eller kanskje ein teaterbillett. Spesielt den gongen eg fann morfar sin bror sin karakterutsrift. Han var flink på skulen han. Det visste eg ikkje før då. Alt eg visste om han var at han overlevde 5 år med krig, før han St. Hansnatta 1945 fekk ein lastebil over seg. Morfar feira aldri St. Hans.

Historien til enkeltmennesket er det mest fantastiske denne verden har å by på. Det er der alt skjuler seg, om det så er tragedie, komedie eller den gylne middelveg. For det er vel slik som Josef sa: "En død famile er en tragedie. En million døde familier er statistikk."

Beundring

Eg vill med dete blogginlegget fortelle om mine to gode venner, Solvor og Joakim.

Solvor, som går i 3.klasse på Framnes er en svært ettertraktet ungkarskvinne som de fleste gutten/menn sikler etter. Hun er også en svært målbevist og seriøs person som jobber svært hardt på skolen for å nå sine mål, og som går godt inn i alle sosiale lag. Hun har også hat en svært flott fotballkarriære der ho bla.a spilte for Åsane i 2.div og kretslaget, før hgo bestemte seg for å trekke seg tilbake fra fotballen for å sate alt på skole,venner og kjærligheten. Den siste gikk det heller dårlig med. Men nok om det. Dette er en utrolig omtenksom og vakker person som eg syns det er en fryd å omgåes med!

Joakim er en varm og tolerant kar som går i 2.klasse på Framnes. Ja, han kan sine saker denne karen her. Matte og tysk går som det synger, og på fotballbanen er han rask som ett lyn! Etter å ha høstet inn de gjeveste karakterene i Matte, tysk,naturfag og engelsk, har joakims gått mot de politiske høydene. Som 2.nestleder i Krfu Hardanger er det mange som har spådd denne karen en lysende politisk karriære. Det snakkes allerede høyt om talentet.

Mvh Webmaster

Oh, no it does not always rain on me!

http://www.youtube.com/watch?v=Nwh3FmpZ7kg

Artium

Eksponentialfunksjoner og TI-åttifir.
Utdanningsdirektorat og gule papir.

1, 2, 3, 4, 5, 6.

- Æ må nok gjørr leks.

Ka betyr vel det?
Når et smil, noe så minst,
er alt som behøves
for å vise at Gud finst.

Batteriet er flatt

En dag for ikke så alt for lenge siden skulle jeg ut og spasere. Fotografere litt tenkte jeg. Dette fotografiet var det eneste jeg fikk festet til filmen om man kan si det i disse digitale dager. Batteriet var flatt og jeg hadde ingen reservebatteri. Det hadde lyst rødt en stund og blinket med bare en strek igjen. Jaja, jeg får gå til det er tomt, hadde jeg tenkt.

Sånn var det også en gang før jul, bare at da gjaldt det ikke kameraet men meg. En lang, lang periode med mer og mer ignoranse overfor hviledagen og der bare det å presse seg selv til å fortsette stod i fokus. Jeg fortsatte, og det var verdt det. Gudstenesten i Vikøy kirke var likevel et mareritt; I alle fall nesten. Kroppen ville ikke mer, men jeg fortsatte og presse den. Så var det juleferie og 14 timer svevn for første gang. Som regel gjør jeg det: Går til jeg jobben er ferdiggjort eller til jeg er tom. Det første hender oftest. Noe lignende hendte også nå når vi er ferdigprøvd. Jeg ville mer, men legemet ville ikke. På den annen side er jeg atten år, ung og frisk uten anelse over hvor stor kapasitet vi faktisk har dersom vi presser oss til det ytterste. Å ligge der på terskelen, uten å kaste så mye som et øyenbryn over. Det kreves dyktighet for å få til det. En gang har jeg klart det. Da kastet jeg opp. Kanskje livet er som en 3000 meter... Kanskje mitt liv i alle fall.
Dersom det nå skulle gå sånn som alle, eller noen, har forespeilet, er jeg redd for at jeg kanskje ikkje klarer å ligge å luske på terskelen. Da tenker jeg på hustavla i auditoriet og sier til meg selv: forsøke det skal jeg. I aller høyeste grad.

Forresten var det IKEA-batteri, best i test i følge Arve Juritzen i gamle dager.

Reddast inkje for eg hev atterløyst deg i trua på Jesus Kristus verdas frelsar.

Ein sein kveld

Når sant skal seiast tykkjer eg du er ein ganske stor luring. Altså stor på luring...

For så høyt elsket...

Sjå så vakkert

For så høyt elsket...

Du er fantastisk

Hvis du behandler meg som om jeg var den jeg kunne bli, ville jeg bli det.

Takk, tusen!

Takk for nokre flott timar mellom middag og kaffi idag 27. mai. Det lyste opp i ein sjuk og litt tungsindig kvardag. Hugsar du forresten det som forsvann ein gong frå bloggen? Eg fann det att idag, og det minna meg på at eg sa vi måtte snakke meir om det ein anna dag. Ein av dagane før sommarferien trur eg ikkje hadde vore så dumt. Dette var litt teit, men mobilen min er ute av funskjon og eg er ein slappfisk, men eg skal barbera meg idag.

For så høyt elsket...

Relativitet

Relativitetsteorien er ein artig sak som dei færraste på denne jorda skjønar seg på. Ein av tinga den seier noko om er at desto hurtigare noko rører seg, desto langsamare vil tida gå. Når ein tilslutt rører seg i lyset sin hastighet, altså ca 340000 km/s, vil tida stå stille. Det utulege er at dersom ein rører seg hurtigare enn lyset vil ein reise tilbake i tid. Ein vil kunne reise til ein stad der det hender noko og det som hender er ikkje det ein såg i kikkerten for litt sidan, men til dømes det som hende dagen før. Ein vil altså kunna vera ein stad før noko ein ser har hendt hender. Eg skjønar ikkje dette heilt sjølv. Det eg veit er at denne teorien, for det er ein teori det, kan stemma og at den ikkje kan stemma. For det er jo berre ein teori. Det same gjeld utviklingslæra og teorien om Big Bang. Mange kombinerar Bibelen si skapelsesoge og Big Bang-teorien. Kvifor gjer ein det? Ein kan vel like gjerne tru på ei bok som aldri har vorte motbevist, som på ein teori som aldri har vorte bevist.

For så høyt elsket...

Ikkje bruer heller

Dersom alle hadde vore som Jesus, hadde me ikkje hatt bruk for ferjer.

Roger Drange

Takk til Tarjei Vesaas!

Hosea 6,3

"La oss lære å kjenne Herren. Han kommer like visst som lyset om morgenen. Han kommer til oss som regnet, lik vårregn som væter jorden."

Å testa, testar, testa, har testa

Eg vonar og trur det er RX4 eller MX5

Eg vonar, for mi eiga skuld, at nokon kan hjelpa meg å finna ut kva modell Maxdaen til venstre i biletet er. Sjølv trur eg det kanskje er ein RX4 eller ein MX5. Dette hadde vore fint om noko, dersom det er nokon i det heile som les dette innlegget, kunne ha vore til hjelp ved å svara. Det vil kanskje vera i kraftigaste laget å seia at det ville vore sjølv lykken, men langt i frå hadde det ikkje vore.

For så høgt elska Gud verda at han gav son sin den einborne, for at kvar den som trur på han ikkje skal gå inn i fortapinga, men leva i æva.

Fri tolking av paven etter hugsen.

Henrik

Henrik eit namn som opprinneleg stammar frå eit langt anna språk enn norsk. Eg har høyrd at Henrikar lett kvelvar i kajakk og at dei er flinke på skulen. Dei plar i alle fall å overgå Andreasar. Henrikar er flinke i fotball og namnet deira tyder noko sånt som keiser eller herskar. Det er mykje betre enn eit namn som Andreas, han var jo berre broren til Peter. Henrikar er smarte, og vinn alltid, neste i alle fall, når dei spelar data eller sjakk med Andreasar. Me likar likevel ikkje at dei spelar Battlefield II, dei skyt og drep og den slags. Sølv om det berre er 12 års aldersgrense. Henrikar er også glade i is, medan Andreasar må nøya seg med frukt.

Henrik er altså min veslebror. Han imponerar til stadighet, og har til å med byrja å slenge litt drit tilbake til meg. Sidan sist eg var heime har han vakse ca 1 meter. Det er kjempeflott! Stå på veslebror.

For så høyt elsket...

Prikkingar

Av og til hender det at kjenslene tar overhånd. Det er som oftast når eit hardt arbeid er gjennomført og det er tid for å slappe av. Då slappar eg heilt av. Skrur gjerne på litt musikk, og les litt i ei bok. Berre lyden av musikken gir meg då frysningar, på ryggen altså. Dersom eg så les, eller høyrer, eller ser noko vakkert då koker det over. Då må eg berre lene meg tilbake og sei som i songen: "When the love spills over and music fills the night, when you can`t contain your joy inside." Det er det eg trur dei er, desse små augneblunkane. Det som hender er det David skreiv så poetisk : "Mitt beger flyter over." Det er bevis nok for meg; det at eg har fått oppleve mitt beger flyte over. Dette er nok det vakraste som finst på jorda. Både det å få oppleve det sjølv, og det å sjå andre oppleve det. Ein kjenner velsigninga og kjærleiken breie seg gjennom heile kroppen. Eg trur på tross av min ungdom at det er eit slikt forhold Gud vil ha til oss. Ein relasjon der han berre fyller på, og det fortsetter å renne over. Kanhende er det meininga med livet?

For så høyt elsket...

Natt

Natten har sine egne timer. Da fører vi samtaler som aldri kunne funnet sted om dagen.

Karsten Isachsen

De beste stundene er de sene nettene uten tanke på at morgendagen starter tidlig. De nest beste er bare de sene nettene.

2. Mai

I løpet av de to siste årene, og nokså sikkert en litt lenger stund enn det, har jeg mottatt bibelvers per SMS. Det har vibrert på innerlomma ganske nøyaktig i det læreren ber oss om å sitte. Dette har hendt hver eneste skoledag og har vært til oppmuntring og begeistring, men som oftest bare til hurtiglesning.
2. mai 2005 hadde jeg likevel en flott opplevelse. Jeg husker dagen enda, det var mattetentamen i 10. klasse. Selv var jeg ganske nervøs etter en liten, eller egentlig ganske stor, knekk dagen før. Far kjørte meg til skolen, han gjorde det av og til når jeg ikke nådde bussen. Sent ute var jeg også, noe som medførte at jeg mottok meldingen i bilen.
Jeg har tidligere kanskje snakket om ILO til noen, og det var nettopp det denne SMSen var. En ILO uten sidestykke. Jeg burde kanskje ha blitt skremt, for dagens vers var egentlig ikke hyggelig. Det lød som følger: ”For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.” Verset finner du for øvrig i Paulus brev til Efeserne kapittel 6, vers 12. På mange måter burde dette ha skremt vannet av meg, men snarere tvert imot kommuniserte verset dette til meg: Hva er vel en matteprøve i den store sammenhengen? Jeg har tenkt mye på det siden, og funnet ut at den dagen begynte det å gå opp for meg at Gud ikke er av denne verden. En gradvis forståelse av at det finnes noe som er så mye større enn meg, hadde satt sin første spire. Ikke få ganger siden da har jeg måttet stoppe og forsøke å se litt lenger enn til min egen nesetipp. Det samme slo meg på nytt da jeg midt i tentamensforberedelser til 1MX, fikk dette verset for annen gang. Nå er vi kommet til mai 2007, og den 8. kommer stormende. For tredje gang har verset tikket inn, ikke like overraskende i år, men likevel til oppmuntring, trøst og kanskje aller helst glede.

For så høyt elsket...

All slags mulig drit

All slags mulig drit er noko eg likar. Eg plar ta vare på det og gøyme det vekk til ein gong eg kanskje får bruk for det. Eller om det er flatt nok, lime det inn i ei bok eg fekk av Kurt ein gong til jula. Slik har det alltid vore for min del, alltid masse drit. Materialistisk trur eg ikkje er rette ordet, men eg likar nye ting det gjer eg. Eller kanskje det er reaksjonane til dei rundt meg eg likar.
Når eg dreg fram noko merkeleg med ein rar fasong sprer det kanskje litt glede. Eller kanskje gjenstanden har det ein kallar affeksjonsverdi. Det er mange av tinga som berre er minner. Minner trur eg kan vera eit fint ord på desse gjenstandane. Dei kan eg dra fram og sei: "Hugsar du den gongen?". Eg kjenner alle tinga mine, hugser kvar einaste ein av dei når eg ser og tar på dei. Likevel savnar eg dei ikkje om dei vert borte, vertfall ikkje alle. Når eg då finn dei att, då er det likevel mykje glede som vert spreidd. Søkjer eg glede i minner og i ting og i tang og i ditt og i datt?

For så høyt elsket...

Se i nåde til oss

Når jeg ser din himmel,
et verk av dine fingrer,
månen og stjernene
som du har satt der,

hva er da et menneske,

siden du kommer det i hu,

et menneskebarn,

siden du tar deg av det?

Salme 8, 4-5

Sitat

Livet går i djupe bølgedalar, og stundom er det sabla mørkt, men så byrjar oppoverbakken og det er då det går og suser oppover dalsida som på ein hesterygg kanskje. Når ein så når toppen er det fantastisk og lyset veller mot deg som det allereie har gjort i heile oppoverbakken, men no i full kraft. Det er då ein skjønar at ein ikkje kan leve i desse kvite augneblunkane, det er umogleg, men ein kan ta dei med seg. Gøyme på dei, og ta dei fram når det er som mørkast nede i dalsøkket igjen. Det er jo også slik at nokre gongar har dalsida ei anna form enn vanleg, plutseleg har eit elvefar fura henne og tatt med seg alt av laust og fast materiale slik at berre glatt fjellberg er igjen. Då går det fort mot bunn, og det er i desse gjela det er som mørkast. Men sjølv om det er mørkt og sola ikkje når ned, kan ein sjå Himmelen langt der over seg. Med alle dens små lyse punkter. Lyspunkter. Då kan ein drøyma seg tilbake til den toppen der flommen av lys slo i mot ein som om det skulle ha vore sjølve havet som opna seg over ein.

Sitat: www.mellomhimmelogjord.blogspot.com

For så høyt elsket...

Takk!

Anne S hadde ei lang liste. Berre eit punkt var interessant. Kva punkt er dette?, tenkte eg. Det var uansett fantastisk. Dersom du sjølv oppdager dette nokon gong er det ikkje ein freistnad på plagiat, men snarare tvert imot ein hyllest! Alt eg ville seia var takk!

For så høyt elsket...

Sola og månen og alle stjernene

Ein kan sjå ut glaset og tenkja på at ein skulle ikkje ha vore der ein er. Ein kan tru det er slik, at dersom ein er usikker på om ein skal vera der ein er så bør ein reisa vidare. Eller aller helst slå seg til ro med at ein er der, det ville vel vera det beste.
Han er sterk i trua seier ein gjerne. Går det verkeleg an å vera sterk i trua? Eit lite tankesprang; Eg har augo å sjå med og øyrer å høyra med, men ingenting å tru med. På den annen side kan eg heller ikkje høyra min eigen hørsel eller sjå mitt eige syn. Kan eg då tru mi eiga tru?

Takk til Karsten Isachsen

For så høyt elsket...

Bilateralitet

Bistand er ein sak som er ganske artig. Nødhjelp, U-hjelp eller rett og slett det ein kaller bistand. Bærekraftig utvikling er eit fint begrep. Det er dei gode på. Statoil altså. Det er berre eit skalkeskjul, kanskje. Samtidig som dei driv etisk har dei store problem med alle utsleppa dei forårsaker. Nei, no var ikkje tida.

For så høyt elsket...

M og M

9.83

I denne oppgåva skal vi tenkje oss at dei tre utfalla heimesiger, uavgjort og bortesiger er like sannsynlege på ein tippekupong med tolv kampar. Tante Mari leverer inn ei tipperekkje ei veke. Finn sannsynet for at tante Mari skal få
a) tolv rette
b) elleve rette
c) ti rette
d) ferre enn ti rette

For så høyt elsket...

Frk. Fisk framprovoserer Frustrasjon

Hva skal man med kjernefysikk eller måneraketter? Hva skal man med smootmaker, Ipod med navn? Goder. Velferd. Gud er Gud om alle mann var døde, Gud er Gud om alle land lå øde var det engang en mann som sa, eller skreiv heiter det vel. Samme mann skreiv også:





Hvorhen du svever


se til du lever,


som Guds ord krever


til prikke.





Det river og sliter og er hardt/vanskelig og svelge. Likevel er det en evig sannhet. Kanskje er det det vi ikkje har skjønt? Vi seier eg, eg meiner sjølvsagt eg. Uansett kva som hender så er det sant, ja sjølv om sjølve tida skulle opphøre og eksistere.


Litt godt er det også og tenke på det. At vi har noko som er så standhaftig som. Det vert som ein gjerdestolpe som held oppe heile gjerdet.

Det er vel også det dei vil ha, jentene altså. Ein påle som står bom fast og dei veit kvar dei har. Vertfall dei kristne.

Eg la fram ein dårleg unnskylding. Fisketur kalte eg den, men eg ville ikkje ha kaka dei gav meg. Det einaste eg fekk var eit blåskjel og ein gamal blikkboks. Overgrodd av sjøstjerner og koraller var den, men likevel fin og sjå til. Den ligg i veska.

For så høyt elsket...

Max Havelaar

Bill har bestemt seg for å dele ut sine sekshundreogettellerannet milliarder til et veldedig formål. Altså en stiftelse han skal drive selv. Målet er å kjempe for at de fattigste i Verden får bedre levkår. Stiftelsen heter: The Bill and Melinda Gates Fund. eller noe i den dur. Er det det som er poenget? Veldedighet setter seg langt opp i halsen på meg, men jeg er vel kanskje ikke noe bedre selv. Det er vel ikke veldedighet det handler om? Hva om folk bare kunne skjønne at det er snakk om rettferdighet og at hver enkelt av oss kan bidra på en helt spesiell måte!

Dere skjønner vel at jeg lett lar meg inspirere og engasjere når det gjelder urettferdighet, det har jeg alltid gjort. Noen ganger blir jeg sint eller kanskje til og med usaklig pga den forferdelige håpløsheten. Likevel presidenten, regjeringen og valgkretsen (for en dag?) var morsomt og lærerikt!

Nattbok er ei god bok, dog ei barnebok.

Går natt var ei vakker natt, og ein vakker kveld. Sjølv var eg den heldige vinner av eit påskeegg i gull, sjølvsagt i godt selskap. Ganske godt selskap faktisk. Uansett var natta roleg, det å spasere gjennom sentrum ein laurdagskveld har aldri før vore eit lyspunkt for meg. Påskeafta var likevel ein realitet, og påskeegget var eit resultat av rein impulsivitet. Er glad eg har den impulsiviteten.
Natta var altså roleg, og ein kjende lufta smyga seg isande inn i nasen. Sjølv var eg ganske overvelda, tårene var ikkje langt unna for meg heller, vertfall ikkje når selskapet hadde teke dei i bruk. Det var då det slo meg, for ein fantastisk kveld! Det er slike kveldar som får ein til å ville ropa ut i vill jubel over at Gud eksisterer. Mannen i gata hadde byta ut nattklubben med afterski på Geilo eller Hemsedal, og bra var det. Eg fekk trua tilbake. Trua på at det er mogleg å forandre den norske kulturen. Kvifor skal vi vera så annleis? Kvifor er det alltid ein Nordmann som kjem imot deg ravande som ein gal mann uansett kor ein er i Verda? Likevel er det denne kulturen eg no fekk trua tilbake på. Eller rettare sagt, trua på at denne kulturen ikkje er endeleg, men at det er mogleg å forandre den. Slik at når eg vert med volvo, viv og vov-vov vil det verte mogleg å kunne ta seg ein tur utan å måtte dra seg forbi alleslags menneske i alleslags tilstandar. Det håpar, eller vonar heiter det vel, vertfall eg for framtida. Korleis, eller kva som må gjerast for verte opp til andre å bestemme og setje i verk. Det var ei fantastisk kjensle, sjølv om det berre var ein varmegrad. Den kjensla av tryggleik og fred som låg over "by`n". Eg vart nesten stolt, og det var ikkje lenger tvil om kvar eg i framtida vil vera. Sjøv om det minna mykje om ein roleg Middelhavsby, ein litt, men ikkje veldig, varm maikveld. Sjølv om eg på min ti-minutters spasertur møtte på 5 forskjellige jenter fra Romania som ville selge meg roser. Faktisk møtte eg alle fem, dei siste fem minutta. Skulle ønske eg hadde møtt dei litt før.

Ja

Det er morosamt og lese om og av alle desse som bruker så mange rare ord og bokstaver eller smiler for de er så redd for å bli misforstått. Hehe eller hmm, eller ;) for den saks skyld. Det er så merkelig. Hvorfor skal vi alltid være så saklig?
Jeg lurer på hva forventningene skulle kunne være til noe sånt som dette, har forsøkt før, ja det har jeg. Teknisk dårlig det er jeg, men det er ikke det jeg vil at skal være i sentrum, det som bør være i sentrum er det som skrives. Det bringer oss tilbake til det som har med saklighet å gjøre, er dette en saklig tekst? Forferdelig usaklig er den vel gjerne ikke, men den kunne være det for folk som ikke er interessert i annet enn å absorbere alt de ser og leser. Som om hva jeg åt til middag idag skulle kunne være interessant for noen andre enn meg og de jeg delte det utsøkte måltidet sammen med. Det bestod forresten av svinesteik. Så var vertfall det avklart, med brun saus og litt harde grønnsaker. Perfekt altså!
Er det slike ting man bør skrive om? Bør man kaste bort tid og krefter på å skrive ting man likevel kommer til å glemme. Eller kanskje er det nettopp derofr man skriver om dem? Selv er jeg velsingnet med et ganske godt minne, derfor behøver jeg ikke slike nedtegnelser. Jeg håper det går ann å skriv noe slikt uten å høres alt for arrogant ut, det området trenger jeg tilbakemelding på. Ting som er viktige skriver man ikke om, eller det vil si, ikke de fleste. Hva vet vel jeg, er det rett dette her da? Den moralske pekefinger? å peke på all skruppelløsheten jeg ser rundt meg. Jeg håper dere forstår meg, spesielt du som vet alt jeg mener om skruppelløshet og hvilke konsekvenser den kunne ha fått for meg!
Nettopp nå trodde jeg at det var noe som rørte seg rett bak til venstre for meg, men det var umulig siden klokken er midt på natten og jeg er så godt som alene i huset. Likevel måtte jeg snu meg for å se. Jeg visste at det ikke var noe der, men likevel måtte jeg snu meg. Hvorfor gjorde jeg det?
Det var slike ting man skulle skrive om. Skulle ønske det var flere av oss. Av oss som liker sånne ting altså, tanker om litt ubesvarlige spørmål.
Fra nå kommer nynorsken til å ta over hele landet.
Korleis gjer ein det med bilete? Dersom eg vil ha med eit bilete av meg sjølv(det er vel det som er vanleg på ein blogspot.com?), korleis gjer eg det? Eg er vel dum som ikkje veit det, ein grønsak vil kanskje nokon til og med seia. Dersom, det var tredje gang eller nesten vertfall, eg skulle vera ein grønsak trur eg at det måtte ha vorte i form av ein brokkoli. Eg veit ikkje heilt kvifor, men eg har eit ganske godt forhold til brokkoli. Bedre enn til de fleste andre grønsaker vertfall.