De siste ukene har jeg fra tid til annen, for en gangs skyld, lest i en bok som ikke var en del av et påtvunget pensum. Roal Dahl, kåret til Storbritanias mest populære forfater gjennom tidene (mer populær enn Tolkien, C.S. Lewis og Shakespare altså), er blitt viet min oppnmerksomhet innimellom for å tilfredstille mitt ellers altoppslukende og umettelige oppmerksomhetsbehov. En av hans historie/novellesamlinger er det som har blitt lest, derav fra tid til annen. Hvorfor Roal Dahl er kåret til Stobritanias mest populære forfatter er det liten grunn til å være usikker på. Når du nærmer deg høydepunktet i novella (Kan man skrive novella? Tore Vaag er du der?), som regel mot slutten, tar den alltid en helt annen vending enn du kunne tenke deg. Utrolig morsomt fantasirikt og spennende av den enkle grunn at det er så uklassisk som man kan få det. Hver gang en novelle fullføres sitter man igjen med en følelse av å bli litt lurt. Boken heter for øvrig som du kanskje har gjettet av bildet til venstre "Et hode kortere og andre hårreisende historier.""Verdens største fersken" er en annen av Dahls bøker. For øvring er det i løpet av mitt korte liv den eneste roman som har blitt lest i "one-sitting," eller "one-laying" burde jeg kanskje si, noe som har blitt meg fortalt vanligvis er forbeholdt novellene. Det var vel på barneskolen en gang. Uansett: les Roal Dahls bøker både for barn og for voksne. Du er underholdene, ekstremt fantasirik skrevet (Hvem klarer å finne på å skrive en bok om at man fanger en hel skog med fasaner ved hjelp av rosiner fylt av sovemedisin?) og lærerikt på sammen tid. 10 poeng til Dahl.
Det er deilig å være litt hverdagslig og leve i den virkelige verden for en gangs skyld er det ikke?
Fra nå av skal jeg huske bilder, men vil fremdeles veksle litt mellom målformer. Er det greit?
For så høyt elsket...
