Sidelengs inn i evigheten

Vi beveger oss mot evigheten. Det er et faktum. Eller fakta heter det kanskje. Uansett er drømmelignende tanker om og rundt hva evigheten er og var noe som kommer til meg hele tiden. I alle fall av og til eller ofte. Kan man forresten bruke diverse tider av å være når man omtaler evigheten? Evigheten er vel en stund når eller da (?) tiden har opphørt å eksistere. I motsetning til uendelighet da, som er et matematisk begrep, tror jeg.







Selv sjangler jeg ofte på vegen mot evigheten. Det er ikke dårlig underlag eller utgåtte pærer i belyste vegvisningsskilt som får meg til å sjangle. Eller jo, det også forresten. Som oftest er det likevel at jeg vil litt ut i grøfta og sjekke hvor høye løvetannene er der. Eller at jeg er uoppmerksom og ikke legger merke til en blåpil som viser meg helt tydelig at påbudt kjøreretnig er til høyre, eller rett fram, eller til venstre. Det gjelder ikke alltid for buss/taxi da. Buss og taxi er vel for de som ikke kan eller har råd til å transportere seg selv fra A til B? Virkeligheten er kanskje en helt annen. Kanskje er det de som har skjønt det: de må ikke alltid følge blåpilene, de får reise flere i lag og plukker hele tiden opp nye mennesker. Noen går av når deres destinasjon er nådd, men ikke alle. Noen sovner og havner langt ute i huttaheiti.
Der er bare så synd at man har så forvridde bussnormer i Norge...

Forresten er det ikke sa viktig om man sjangler, går, løper, hopper baklengs eller sidelengs inn i evigheten. Det viktigste er målet. Er det ikke? Eller er prosessen og vegen fram like viktig, om enn ikke viktigere?

Forresten skrev Rolf Jackobsen et dikt til Olav H. Hauge på 70-årsdagen. Det handlet om hva som hendte bortafor Grorud. Det var et flott dikt og står i den illustrerte 1991-samlinga til vår venn Rolf. Den boken finner man for øvrig i fjerde hylle (eller femte), venstre side, salongen, Sandven Hotell. Rett der med den ørnen som spiser en fjellrev.

Et yrende politisk talent fyller visstnok atten klokka nitten. Jeg må derfor i stor beundring legge fingrene på hyllen og årene inn for denne gang. Altså etter en, som sagt, utrolig kjekk fredagskveld.