Friends forever?

Akkurat no i kveld innsåg eg ein ting: For første gong i livet trur eg at eg saknar nokre andre enn Johanna; Eg saknar venane mine, eg saknar familien min. Eg saknar alt me gjorde saman. Det er ganske rart å ikkje kunna venta med å treffa dei att. Ha ei kribling i magen som seier at eg gler meg skikkeleg. Spørsmålet er berre; korti skal det eg gler meg til henda. Har det siste året vore fylt med så mykje at dei venane eg no saknar kan vera borte for alltid? Eg vonar ikkje det. Sjølv om det kjennest ut som om eg har mista nokre av dykk pga vegvalg og prioriteringar gjort av meg og dykk. Eg får litt ilt inne i meg når eg tenkjer på det.

Eg saknar mor og far, eg saknar søster og bror. Eg saknar mormor, farfar og farmor. Eg saknar Roger sitt intellekt. Eg saknar Andreas si fantastiske evne til å fikse alt. Eg saknar Håkon sin visdom. Eg saknar Hilde sine smil og lure idèar saman meg Johanna. Eg saknar Malin sine dialektetterlikningar og "fornever." Eg saknar Christopher sin ærlege utsagn på tomannshand. Eg saknar Joakim sine treffande kommentarar. Eg saknar Janne sin enorme kjærleik. Eg saknar Henriette sin eventyrlyst og spontanitet. Eg saknar Mari og Margrete sine kreative latterbrøl...

Mange nemnt og mange gløymd, men eg måtte berre...

Verden

Verden hadde vært et fint sted å leve. Nå kjennest det ut som om jeg ikke lever i verden samtidig som jeg ikke er av verden. Mens det hadde vært finere å leve i verden og ikke være av den. Skjønner du?

Far?

men han svarte: "Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet."

Visste du…

At Gud elsker deg? Ja, det visste du vel. I alle fall om du er en kristen. Du har vel hørt det før. Kanskje har det blitt en klisjè? Det blir fort det.
Som noen kanskje vet tilbringer jeg dette året sammen med min kjære på Ungdom i Oppdrag sin Disippeltreningskole i Skien. Første uka av DTSen ble vi på ekte amerikansk vis undervist om Guds farshjerte. Og poenget med undervisningen var som du kanskje har forstått: Gud elsker deg! Læreren vår hadde også visst dette, og trodd på det med stor overbevisning. Likevel fortalte han oss om en dag han var ganske nedfor. Han fortalte at han hadde klaga til Gud, og spurt han: ”Gud, er du egentlig stolt av meg når jeg står der oppe og underviser?” Han fikk svar som følger: ”Ja.” Det hadde du ikke trodd? Selvsagt hadde du det, men det som forandra livet hans, var det Gud så sa: ”Men jeg er akkurat like stolt av deg når du sover, for du er mitt barn.”

…

Den som har ører å høre med; hør.

darlin`

Støv

Det er rart med det er det ikke hvordan livet leker seg videre på tross av alle forandringene? Det stopper liksom aldri, gir liksom aldri opp, kommer bare med nye ting, nye opplevelser, ny lærdom. Det er det som er så fint å vite når livet snirkler seg mellom alle nye erfaringer og inntrykk og leves mellom og ikke utenom disse. Besynderlig vil kanskje mange si at det er det som kan skje, men viss man vet det er det vel kanskje ikke så besynderlig likevel. Dette har vært en spesiell uke på DTS. Vi har blitt undervist om forhold, det å være kjærester, singel, gift og forlovet. Ikke så mye om å være gift da. Det får meg til å tenke på hvorfor jeg en gang i det små begynte å blogge, og begynte å bry meg. Det var vel da det begynte å forandre seg? Mitt indre landskap altså. Fra å være flakkende rundt om kring, usikkert og stadig på leting etter det behagelige og det som kunne bite merke i andre, på en positiv måte. Kanskje det var det at jeg begynte å la tanker og opplevelser få se noe annet enn insiden av hjerneskallen. Da begynte hele mitt tankesett å forandre seg fra å være flakkende rundt om kring, usikkert og stadig på leting etter det behagelige og det som kunne bite merke i andre, på en positiv måte. Livet gikk over i en fase der mine behov og mine ønsker og lengsler ikke var sentrum, og det å gjøre det som var rett ble mer fokus for å gjøre noe så fornemt som å bygge en karakter. Egentlig var det kanskje det som var den spede begynnelse på å bygge karakter, uten at jeg visste noe som helt om det å bygge karakter. Det eneste jeg visste var at jeg begynte å gjøre det som jeg visste at min indre overbevisning ville gjort viss den hadde fått bestemme. Det fikk vel konsekvenser. For livet, vennskap og andre skap. Så glemte jeg det en stund, en tid, alle de små tingene. Stoltheten ble større. Det var rart å merke at forandringen bare skjedde og jeg ble likegyldig kvalt sakte men sikkert. Jeg hadde jo sett det store bildet. Trodde jeg. Det sies at det er umulig å se grunnen til at man opplever ting mens opplevelsen er underveis. I ettertid ser jeg at kanskje alt dette bare førte frem mot et enda større bilde der hele selvet må forsvinne og alt jeg er må slipes og formes før Han kan slippe meg ut på dypere vann eller slippe meg fra høyere stup. Sakte men sikkert har Han tatt det for seg en etter en og formet meg til en liten leireklump. Jeg håper i alle fall det er slik det henger sammen, at man av og til må hogge ned et helt tre for at et nytt skal kunne vokse frem. Det er vel først da det treet kan bære frukt.