Støv

Det er rart med det er det ikke hvordan livet leker seg videre på tross av alle forandringene? Det stopper liksom aldri, gir liksom aldri opp, kommer bare med nye ting, nye opplevelser, ny lærdom. Det er det som er så fint å vite når livet snirkler seg mellom alle nye erfaringer og inntrykk og leves mellom og ikke utenom disse. Besynderlig vil kanskje mange si at det er det som kan skje, men viss man vet det er det vel kanskje ikke så besynderlig likevel. Dette har vært en spesiell uke på DTS. Vi har blitt undervist om forhold, det å være kjærester, singel, gift og forlovet. Ikke så mye om å være gift da. Det får meg til å tenke på hvorfor jeg en gang i det små begynte å blogge, og begynte å bry meg. Det var vel da det begynte å forandre seg? Mitt indre landskap altså. Fra å være flakkende rundt om kring, usikkert og stadig på leting etter det behagelige og det som kunne bite merke i andre, på en positiv måte. Kanskje det var det at jeg begynte å la tanker og opplevelser få se noe annet enn insiden av hjerneskallen. Da begynte hele mitt tankesett å forandre seg fra å være flakkende rundt om kring, usikkert og stadig på leting etter det behagelige og det som kunne bite merke i andre, på en positiv måte. Livet gikk over i en fase der mine behov og mine ønsker og lengsler ikke var sentrum, og det å gjøre det som var rett ble mer fokus for å gjøre noe så fornemt som å bygge en karakter. Egentlig var det kanskje det som var den spede begynnelse på å bygge karakter, uten at jeg visste noe som helt om det å bygge karakter. Det eneste jeg visste var at jeg begynte å gjøre det som jeg visste at min indre overbevisning ville gjort viss den hadde fått bestemme. Det fikk vel konsekvenser. For livet, vennskap og andre skap. Så glemte jeg det en stund, en tid, alle de små tingene. Stoltheten ble større. Det var rart å merke at forandringen bare skjedde og jeg ble likegyldig kvalt sakte men sikkert. Jeg hadde jo sett det store bildet. Trodde jeg. Det sies at det er umulig å se grunnen til at man opplever ting mens opplevelsen er underveis. I ettertid ser jeg at kanskje alt dette bare førte frem mot et enda større bilde der hele selvet må forsvinne og alt jeg er må slipes og formes før Han kan slippe meg ut på dypere vann eller slippe meg fra høyere stup. Sakte men sikkert har Han tatt det for seg en etter en og formet meg til en liten leireklump. Jeg håper i alle fall det er slik det henger sammen, at man av og til må hogge ned et helt tre for at et nytt skal kunne vokse frem. Det er vel først da det treet kan bære frukt.