Aftenbønn

Kjære Jesus du som har barna kjær
ser du litt te dei voksne i blant
for det har seg sånn at eg slite litt her
og har pynta på det som va sant
så nå får eg'kje sova - eg e skjelven og redd
og har fore med løgn og bedrag
eg sko ha holdt meg te deg
då hadde detta'kje skjedd
kanskje læra eg ein vakker dag

Alle det goda som eg vet eg bør gjør
blir nok tenkt, men blir'kje alltid gjort
det e sånn nå og det va sånn før
gylne sjanser rote eg bort
sko så gjerne vært snill, omtenksom og god
i sterkare grad enn eg e
sko så gjerna ha vært prega av visdom og ro
kan du gi meg litt hjelp te det

Kjære Jesus du som e så glad i dei små
pass godt på de - dei trenge det
og hjelp oss te å gi det dei fortjene å få
for me strekk ikkje alltid heilt te
eg e tenksom og trist og vil sova nå
skjenk meg litt søvn e du snill
hvis du lar meg få kvila skal eg lova å
prøva å vær sånn som du vil

Bjørn Eidsvåg

Lei av livet

Noen ganger kommer det en stemme i hodet mitt som forteller meg at jeg er lei av livet. Eller det er egentlig ikke en stemme, det er mer en følelse i hele kroppen. Samtidig vet jeg at jeg ikke er lei av livet. Likevel har jeg denne følelsen. Kanskje er jeg ikke lei av livet, men bare lysten på litt luft...
Når man er lysten på luften er det deilig å åpne vinduet å la vinden ruske i håret. Så lenge man ikke fryser da. Høststormene kommer snart med masse ny luft akkurat slik som høstferien gjorde livet til en lekende letthet. Kanskje siden jeg lot og lar min irritabilitet få utfolde seg i andre former enn sinne. Og så vet vi jo at det alltid er ting man skulle ønske man hadde gjort annerledes uansett. Da blir det i alle fall større takhøyde for å feile. Det er i alle fall min oppfatning.
Noen ganger er det godt å klare å gi blaffen og kjenne at stoltheten slipper taket slik at ydmykheten kan få sin rette plass og Gud den ære han fortjener.

For så høyt elsket...