Polemikk og sånn...

Stundom vert eg fasinert over kor genial det går an å vera. Til dømes over tittelen på Dagfinn Høybråten si nyaste bok: "Pengene eller livet."

Genial seier du.

Boka handla om livskvalitet, og den tittelen seier vel meir om livskvalitet enn alle bøker om livskvalitet i heile verda til saman...

Livskvalitet til alle!

Nolo anna som me lett også gløymer er at livet ikkje berre handlar om å utsetje døden, men kanskje mest av alt om å auka kvaliteten på livet.
For så høyt elsket...

(Det er desse stundene som stundom gjer politikk kjekt)

Det er den draumen

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje
at det må skje -
at tidi skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgon stund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Kva er eigentleg din draum?

Takk til Olav og Johanna.

For så høyt elsket...

Å skriva om å leva

Natta 26. oktober hugsar eg godt. Eg satt oppe i ei stove som ikkje var mi, og skreiv om kjensler eg ikkje visste eg hadde. Mykje har forandra seg sidan; eg trur kanskje eg har teke meg saman.
No gler eg med til den verkelege verda. For at denne gleda skal vera så stor som mogleg når ho kjem har eg bestemt meg for å følgja opp det som vår gode ven og vismann ein gong sa: ”Kva om du har eit enormt uoppdaga potensial som du ikkje oppdagar, berre fordi du ikkje gidd?” Eg byrjar å skjøna mykje meir av kva denne vismannen skjøna allereie i ung alder, då eg framleis gjekk på krykker og kasta slippersar.
Noko som traff meg midt mellom hjarteklaffane her ein dag, var ein film som heiter Guds finger. Han overbeviste meg om at bibelens bodskap er eit reint kjærleiksbodskap, så ikkje ver redd. For verken englar eller demonar kan skilja deg frå denne kjærleiken. Heller ikkje fortida, eller framtida. For denne kjærleiken er større enn alt dette.
For å seia litt om livet så byrjar eg å få draumar att. Draumar og utfordringar og kjensla av å lukkast og av velsignelse. Det er godt.

No er det snart jul og ingen gåver har endå vorte handla.

For så høyt elsket...

Friends forever?

Akkurat no i kveld innsåg eg ein ting: For første gong i livet trur eg at eg saknar nokre andre enn Johanna; Eg saknar venane mine, eg saknar familien min. Eg saknar alt me gjorde saman. Det er ganske rart å ikkje kunna venta med å treffa dei att. Ha ei kribling i magen som seier at eg gler meg skikkeleg. Spørsmålet er berre; korti skal det eg gler meg til henda. Har det siste året vore fylt med så mykje at dei venane eg no saknar kan vera borte for alltid? Eg vonar ikkje det. Sjølv om det kjennest ut som om eg har mista nokre av dykk pga vegvalg og prioriteringar gjort av meg og dykk. Eg får litt ilt inne i meg når eg tenkjer på det.

Eg saknar mor og far, eg saknar søster og bror. Eg saknar mormor, farfar og farmor. Eg saknar Roger sitt intellekt. Eg saknar Andreas si fantastiske evne til å fikse alt. Eg saknar Håkon sin visdom. Eg saknar Hilde sine smil og lure idèar saman meg Johanna. Eg saknar Malin sine dialektetterlikningar og "fornever." Eg saknar Christopher sin ærlege utsagn på tomannshand. Eg saknar Joakim sine treffande kommentarar. Eg saknar Janne sin enorme kjærleik. Eg saknar Henriette sin eventyrlyst og spontanitet. Eg saknar Mari og Margrete sine kreative latterbrøl...

Mange nemnt og mange gløymd, men eg måtte berre...

Verden

Verden hadde vært et fint sted å leve. Nå kjennest det ut som om jeg ikke lever i verden samtidig som jeg ikke er av verden. Mens det hadde vært finere å leve i verden og ikke være av den. Skjønner du?

Far?

men han svarte: "Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet."

Visste du…

At Gud elsker deg? Ja, det visste du vel. I alle fall om du er en kristen. Du har vel hørt det før. Kanskje har det blitt en klisjè? Det blir fort det.
Som noen kanskje vet tilbringer jeg dette året sammen med min kjære på Ungdom i Oppdrag sin Disippeltreningskole i Skien. Første uka av DTSen ble vi på ekte amerikansk vis undervist om Guds farshjerte. Og poenget med undervisningen var som du kanskje har forstått: Gud elsker deg! Læreren vår hadde også visst dette, og trodd på det med stor overbevisning. Likevel fortalte han oss om en dag han var ganske nedfor. Han fortalte at han hadde klaga til Gud, og spurt han: ”Gud, er du egentlig stolt av meg når jeg står der oppe og underviser?” Han fikk svar som følger: ”Ja.” Det hadde du ikke trodd? Selvsagt hadde du det, men det som forandra livet hans, var det Gud så sa: ”Men jeg er akkurat like stolt av deg når du sover, for du er mitt barn.”

…

Den som har ører å høre med; hør.

darlin`

Støv

Det er rart med det er det ikke hvordan livet leker seg videre på tross av alle forandringene? Det stopper liksom aldri, gir liksom aldri opp, kommer bare med nye ting, nye opplevelser, ny lærdom. Det er det som er så fint å vite når livet snirkler seg mellom alle nye erfaringer og inntrykk og leves mellom og ikke utenom disse. Besynderlig vil kanskje mange si at det er det som kan skje, men viss man vet det er det vel kanskje ikke så besynderlig likevel. Dette har vært en spesiell uke på DTS. Vi har blitt undervist om forhold, det å være kjærester, singel, gift og forlovet. Ikke så mye om å være gift da. Det får meg til å tenke på hvorfor jeg en gang i det små begynte å blogge, og begynte å bry meg. Det var vel da det begynte å forandre seg? Mitt indre landskap altså. Fra å være flakkende rundt om kring, usikkert og stadig på leting etter det behagelige og det som kunne bite merke i andre, på en positiv måte. Kanskje det var det at jeg begynte å la tanker og opplevelser få se noe annet enn insiden av hjerneskallen. Da begynte hele mitt tankesett å forandre seg fra å være flakkende rundt om kring, usikkert og stadig på leting etter det behagelige og det som kunne bite merke i andre, på en positiv måte. Livet gikk over i en fase der mine behov og mine ønsker og lengsler ikke var sentrum, og det å gjøre det som var rett ble mer fokus for å gjøre noe så fornemt som å bygge en karakter. Egentlig var det kanskje det som var den spede begynnelse på å bygge karakter, uten at jeg visste noe som helt om det å bygge karakter. Det eneste jeg visste var at jeg begynte å gjøre det som jeg visste at min indre overbevisning ville gjort viss den hadde fått bestemme. Det fikk vel konsekvenser. For livet, vennskap og andre skap. Så glemte jeg det en stund, en tid, alle de små tingene. Stoltheten ble større. Det var rart å merke at forandringen bare skjedde og jeg ble likegyldig kvalt sakte men sikkert. Jeg hadde jo sett det store bildet. Trodde jeg. Det sies at det er umulig å se grunnen til at man opplever ting mens opplevelsen er underveis. I ettertid ser jeg at kanskje alt dette bare førte frem mot et enda større bilde der hele selvet må forsvinne og alt jeg er må slipes og formes før Han kan slippe meg ut på dypere vann eller slippe meg fra høyere stup. Sakte men sikkert har Han tatt det for seg en etter en og formet meg til en liten leireklump. Jeg håper i alle fall det er slik det henger sammen, at man av og til må hogge ned et helt tre for at et nytt skal kunne vokse frem. Det er vel først da det treet kan bære frukt.

Hør

"Hør den rungende sang hvor engler tar del i å gi Gud all ære." Enda en gang har jeg fått kjenne at det er trofasthet det er snakk om, en trofasthet som overgår alt og alle. Amen

Det er den draumen

Det er den draumen me ber på
om at noko vidunderleg skal skje
at det må skje
at tidi skal opna seg
at dører skal opna seg
at kjeldor skal springa
at draumen skal opna seg
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Kva er eigentleg din draum?

Takk til Olav og Johanna.

For så høyt elsket...

Det Er Den Draumen

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje
at det må skje -
at tidi skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgon stund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Kva er eigentleg din draum?

Takk til Olav og Johanna.

For så høyt elsket...

Nattbok

Kanskje var det i et slikt hus han bodde den natten?

Når man ikke har soivet en eneste time en eneste natt i over to uker går tankene kanskje til et sitat fra en bok jeg en gang leste. For i sommer har jeg lest en bok: "Les Miserables." Forfatteren er viden kjent som dere nok vet. Mang en gang er han sitert i et essay både her og både der. Jeg las denne boken om natten, før jeg skulle stå opp og om ettemiddagen. En slik skildirng av total overgivelse har jeg aldri sett maken til, og det var en ting som brente seg fast i mitt sinn. Det var det som ble sagt om biskopen som satt oppe om natten og bad og gav bort alt han eigde til de fattige. Det var om nattevåkingen det ble sagt. At det var i disse timene, de små mørke og kalde timene alene at Gud åpenbarer seg for mennesker som søker ham.

10 netter har jeg nå arbeidet, bedt, lyttet, lest, sunget, snakket, skrevet og våket. Mine følelelser har fremdeles ikke oppdaget den store åpenbaringen, men jeg tror mitt sinn har oppdaget noen små åpenbaringer om hva som er viktig. Mine ønsker om hva jeg ikke ønsker å være har fornadret seg, mitt tankesett har forandret seg og jeg ser på det hele med et sinn om at Gud er trofast og langmodig, mens jeg er utålmodig.

Sammtidig ønsker jeg så gjerne å sette verden i brann og spre ilden som en velduft mot nord slik som det en gang ble sett som et bilde og en drøm.

Tanken om å selge alt jeg eier og gi pengene til de fattige vender til stadighet tilbake. Er det virkelig umulig å gjøre det? Jeg ønsker ikke å bli bedrøvet over at det er umulig. Jeg vet det er mulig.

Nevnte jeg at disse nettene har blitt brukt til skriverier? For hånd. De som kjenner mitt vesen vil vite at det da ikke er andre forunt å lese. Kanskje ikke alle andre, men kanskje noen andre.

Rainbow

Regnbuen er en fin ting, et fint naturfenomen et fint symbol, fin å se på. Idag fulgte jeg etter en regnbue hele veien til jobb og husket på hva den første regnbuen betydde. Det var en fin tanke å tenke, den gjorde meg glad, oppløftet og bar meg videre i den foreløpig noendagerlange ilo som brer seg rundt i kroppen.

Jeg håper du har det fint i sommer, og at du har fått Vårt Land i posten de siste to dagene! :)

ok

En liten klam hånd har ligget der siden skoleslut. Jeg er faktisk noe forundret over at jeg har gått gjennom hele juli måned uten å blogge et eneste innlegg. Hva har skjedd? 0707 var storsesong for blogging. Det sier vel mye om hvordan det siste året har vært.
Men jeg kjenner det nå, nå når sommeren er over og ærligheten har fått leve og tanker om å kverke ikke lenger skal få sleppe til og irritasjonsmoment er delt med andre. Da går det så mye lettere og de klamme hendene slipper taket rundt håndleddet. Livet er kommet tilbake og tiden for å blogge er kommet på ny. Livet mitt ble mitt eget ved å på ny gi det bort.

Det går virkelig mot slutten og det skal bli godt å ikke skulle ansvare hele tiden og lede og lære og lyste bare det som er det rette. Kanskje er det likevel dette jeg er kalt til.

Dagens spørsmål, noe jeg har tenkt litt på: Synes du det var et åndelig forfall på Framnes det siste skoleåret blant oss i 3. klasse?

Jeg merket det i alle fall litt på kroppen. Nå når jeg sitter her etter et solid UL og mange sprengte grenser er jeg klar for å vokse. Jeg er klar for å spire og gro. Skulle ønske du også hadde vært der. Viss du ikke var der bør du uansett sjekke ut:

www.itro.no

Nå begynner forventningene å komme til hva som skal skje i september. Det blir et fint år. Men det har jo alltid vært så sikkert egentlig. Det som kommer etter er litt mer skremmende når man rett og slett ikke har noen anelse.

Isn`t she lovely

Korles skal alt henge saman?
Eg berre får og får og får.
Frå dei som sår
Rundt meg.
Skulle ønske dei rundt meg ikkje var så full
Av hår,
Eller sår.
Skulle ønske dei kunne ha
Gode kår.
At dei skulle kunne få
ein ny vår.

No oppfører alle seg som
Ein mår.
Klar til å bli slakta
Ned,
Og jakta
På.
Av han
Som blei
Lyst i bann.

Vi blir kvalt
Sakte,
Men sikkert
Og visst.
Akkurat som
Sist.

Verda er nesten som
Ein påse twist.
Eit stort mangfald.
Samtidig er det
Mykje
Vald.

Det er ikkje
Hald
I alle påstandane
Om å misbruke
Midler
Vi vil kanskje
Berre vere litt betre
Ikkje veit eg
Eg trudde berre,
ville berre,
kunne ikkje,
visste ikkje,
betre.

til hodet på deg

En dag jeg skulle kaste ltt søppel i en søppelkasse, såklart, lå det en tomflaske øverst. 1 kr i pant, tenkte jeg, hev flasken ut og sa; sjå her e ei krone i pant til misjonsprosjektet. Det var ikke mange der. Blant disse få var en forbipasserende lærer, som i forbifarten utbrøt: "Nå må du ikkje la det gå til håve på deg." "Ka då?" spurte jeg. Det kunne han ikke svare på.
Er det jeg som er helt idiot, som har en samvittighet som sier at når jeg ser en tomflaske på bakken, tar jeg den opp og legger den i en kasse til panting, eller er det verden rundt som er helt idiot? Kanskje mener diss to partene det samme om hverandre...

Det er så mange som ønsker å forandre verden. Eller, mange er egentlig likegyldige, men det er en del som ønsker å forandre verden. For lenge siden fant jeg ut at jeg i den store sammenhengen er så maktesløs at jeg ikke klarer å forandre verden. Det eneste jeg kan forandre er min egen holdning.

Hvorfor synes vi det forresten er greit med så mange restriksjoner får hva man kan ha med se inn på fly? Nei, selvsagt det stemmer jo: terrortrusselen. Da er det vel greit at man innfører en del tiltak og restriksjoner mot andre trusler også? Hva med klimatrusselen?

Jeg får ikke ta flasker med meg inn på flyet, hva om jeg i tillegg måtte kaste dem i en kasse for plastflasker? Nei, det ville vel vært litt for mye å kreve... Eller hva om jeg måtte sortere søppelet mitt? Fysj, nei no må eg ikkje la det gå til håve på meg.

http://www.nrk.no/nyheter/okonomi/5532862.html

Har du hørt et stjerneskudd?

En gang begynte jeg på en bok. Den het noe sånt som: "Jeg har sett verden begynne." Det var tittelen og anbefalinger fra en av mine kjære som fikk meg til det. Hovedsakelig tittelen. Har du sett verden begynne? Boka var et reise-essay. Jeg tok den transibirske jernbane og endte etter hvert opp i Bejing (Peking). For min del endte reisen et stykke oppover Yangtze. Det var litt trist. Skulle ønske jeg kunne fortsette denne reisen og møte alle disse menneskene, fortsette denne reisen rundt i Asia. I boken ”Jeg har hørt et stjerneskudd” kan man reise gjennom Amerika. Sør da såklart. Jeg lurer på hvordan dette stjerneskuddet høres ut, og så har jeg lyst til å se mer av verden begynne. Men det er vel ikke tid til det…

En dag! :)

Håp?

Har du kjent kjensla av å ikkje strekke til? Av å ikkje få det som du vil? Av å ikkje få det til? Av at beina er heilt vill? Rastlaus. Det er ei kjensle av å ville gjere noko meir ut av tilværet, men så gjer ein ingenting likevel. Det hadde kanskje vore betre å ikkje vite at det finst noko meir, enn å vite det og likevel ikkje gjere nokio med det.

I går kveld tok eg meg sjølv i å sitja på verandaen å berre sjå på stjernene og skyene. Det var ein fin kveld, eit fint lys og ein god stemning. Eg lengta tilbake. Tilbake til ei tid då eg stadig kunne oppdage desse små detaljane. Sjå dei, uansett kor eg gjekk. Takk Gud for at eg framleis ser dei, sjølv om kanskje ikkje like tidt. Eg skulle ønske eg kunne skrive overøst av kjensler slik eg ein gong kunne, då var det kjenslene som kom fram i det som vart skreve. Framleis har eg eit håp, eit håp om at det alltid ordner seg for snille gutter. Uansett kor absurd det høres ut, så har eg det. Samtidig veit eg av erfaring at alt er tomhet. Det er kanskje tomhet eg opplever. Tomhet i tilværet. Ein tomhet som berre kan sløkkjast og fyllast av den eine, levande Gud? Det veit eg det er. Kvifor vrir eg meg då berre unna? Vrir meg unna alt det som han har for meg? Det han vil gi meg meg; fylle meg med; øse ut over meg? La mitt beger renne over. Ditt nærvær er ikke styrt av kjensler. La likevel mitt beger renn over. I min egoisme er det nødvendig. Det er nødvendig. Vonar mi einsemd i denne kjensla, kan gjere at nokre kan vera einsama saman med meg.

"Ikke kan jeg synge om at jeg har sett, døde stå opp eller lamme gå. Ikke kan jeg synge om at jeg har svevd i den syvende himmel og sett syner om det som skal skje. Men jeg kan synge om: du gir håp. Du gir håp til mennesker som vil gi opp. Du gir håp, håp til mennesker som snart skal dø, til mennesker som tar farvel. Du gir håp." RM

Oss, retning

Eg veit
ikkje kvar
vi skal

Men eg gler meg
medan vi kjem dit

Ann Kavli

">

Livet?

Hva ville vel livet vært om det var sånn som det var før. Hva skulle man da kunne ha gjort. Det spirer og gror, over alt. Sola titter frem over åskammen. Kjenner du lukten av forelskese i luften? Det er her nå snart, det grønne gresset, den store sola, de gule blomstene, lyden av folk som stuper i sjøen, lukten av Friskis i lunsjen, de foralltidgrønne bladene på trærne oppe i fjellsidene.
Skulle ønske jeg kunne være en som var en som ikke kunne la være å se de nydelige detaljer vi omgir oss med hver eneste dag, kveld og natt. Noen ganger er jeg en av disse. Da kjenner jeg at livet er som det en gang var og følelsene tar over. Likevel ville jeg ikke byttet ut noe av det jeg har med noe av det jeg kunne ha hatt. Jesus er ikke røsten fra fortiden som roper på deg og håper du skal høre ham, han er smilet fra fremtiden som venter på deg, venter på at du skal bruke tid på ham, bruke tid på andre, bruke tid på arbeid. Jesus kommer aldri bakfra og prikker deg på ryggen. Han står alltid foran og smiler deg i møte.

Ydmykhet?

Peters første brev, kapittel 5

De eldste blant dere ber jeg inntrengende, jeg som selv er en eldste og et vitne om Kristi lidelser og har del i herligheten som skal åpenbares: 2 Vær hyrder for den Guds flokk som dere har hos dere! Ha tilsyn med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil, og ikke for vinnings skyld, men av hjertet. 3 Gjør dere ikke til herrer over dem som Gud har gitt dere ansvar for, men vær et forbilde for flokken. 4 Når den øverste hyrden åpenbarer seg, skal dere få herlighetens krans som aldri visner. 5 Dere unge skal underordne dere de eldste. Og alle skal dere være kledd i ydmykhet mot hverandre. For Gud står de stolte imot,men de ydmyke gir han nåde.6 Ydmyk dere da under Guds mektige hånd, så han kan opphøye dere når tiden kommer. 7 Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere. 8 Vær edru og våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke. 9 Stå ham imot, faste i troen! Dere vet jo at deres søsken rundt om i verden må gjennomgå de samme lidelsene. 10 En kort tid må dere nok lide, men all nådes Gud, som ved Kristus har kalt dere til sin evige herlighet, han skal utruste dere, gi dere kraft og styrke og stille dere på fast grunn. 11 Makten er hans i all evighet. Amen.

Det er rart med det, er det ikkje? Korleis han drøyer med å svare til ein skjøner at ein faktisk er heilt håplaus utan han. Berre for å demonstrere at eg er fullstendig avhengig av kjærleik, frå han. Det ordet dukker opp til stadighet. Det lar meg ikkje få fred. Tilsyn. Tilsyn. Tilsyn. Det finst mange typar tilsyn. Skal eg vera tilsyn? Det er rart med det, er det ikkje? Korleis ein gang på gang skal få oppleva at ein må la Gud ¨få all æra for at ein skal lukkast med det ein set seg føre. Det er klart ein lukkast då. All ære til Gud! Alt eg ønskjer er å ære deg med alt eg har, mitt liv, mine tanker, mine kjensler, mine ord, mi tid, mine valg, mine gjerninger, mine formuleringer, mine taler, mine samtaler, mine dialogar, mine monologar, mine prøvar, mine prøvingar, mine øvingar, min søvn, min trening, mine meiningar, mine teikningar, mi skrift, mine ønsker, mine motiver, mine rørsler, mine eigenskapar, mine nådegåver, mi glede, mitt sinne, min irritabilitet, mitt alt.

Sliten Engel

Jeg ser at engelen din
er sliten nå
Den har våket med deg om nettene
Den har sittet på bunnen
av depresjonen
og tatt deg i mot når du kommer
Den har vinket farvel
til vennene
Den har plukket blomster
du selv ikke så
Den er sliten nå
Men å gi opp
finnes ikke
i det himmelske vokabularet
så den retter på glorien
børster av vingene
og går videre

GS

Like før vinterferien var det mange slitne engler på Framnes. Jeg merket det jeg også. Nå etter ferien er det som en ny vår som spirer frem. Har du ikke merket det? Har du ikke kjent det? Har du ikke luktet det? Sola titter fram og det er jo ikke mer enn noen uker så er det påske. Jeg ville bare at dere skulle vite det. Om det er noen som leser dette da. At engelen deres kanskje var sliten altså. Kanskje er den det enda. Kanskje er det lettere å se der nå i ettertid. Viss vi er i ettertid. Håper det er tilfellet for de fleste. Det er i alle fall det for meg. For foran oss ligger det noen måneder fulle av håp, arbeid, lengsel, trøtthet og sist men ikke minst liv, ja liv. De neste månedene er det mest livgivende som finnes. La de neste månedene bli de beste i ditt liv, noensinne. La det bli en tid da drømmer blir oppfylt, liv bli skapt og levd, håp blir gitt og troen vokser. La engasjementet, initiativet og relasjoner til menneske rundt deg blir en viktig del deg og livet ditt. Husk samtidig at alltid til enhver tid må være tilstede i sitt eget liv. Helst skal man være sentrum av sitt eget liv. For nettopp fra sentrum ser man alt annet enn sentrum. Tenk på at du med kan gjøre en forskjell. Tenk at du kan forandre verden. Tenk...

Bob Dylan

Frustrasjon?

Hei min gode!

Det er rart med det, er det ikkje? For et system vi lever i.
Av og til, spesielt no, føler eg meg ganske råtten. Skulle så gjerne ønske vi kunne gjer berre litt meir, berre litt til. Eller store ting. Skulle ønske vi kunne utrette store ting, ha store drømmer. Skulle ønske eg hadde turt å stå i et demonstrasjonstog, eller i det heile tatt hatt nokke å kjempa for i eit demonstrasjonstog.
Skulle ønske eg ikkje kjente sånn på maktesløysa. For en ekkel følelse det er at folk sitter foran TV-en kver einaste ettermiddag og fyller seg sjølv og sine topper med kvalmende verdier om at alt egentlig er greit. Verdier som går på tvers av alt de lever og står for. Det er jo det vi gjer folkens. Vi blir kvalt sakte men sikkert av denne verden. Skulle så gjerne ønske at eg kunne skjønne alvoret i tilværelsen. Ka som faktisk i viktig i verden. Ka svarte e det som feiler oss? Sitter å ser på Home and Away når barn sulter i Etiopia? Eller koffor svarte kjemper vi ikkje for et bedre tilbud til de 70.000 tenåringene som står i kø for å få behandling for en psykisk lidelse? 70.000! Koffor svarte bare står vi og ser på! Korleis klarer vi det. Eg skulle bare ønske vi klarte så mye mer, klarte å sjå ka liv som faktisk er meint for oss. Liv der vi kjemper som gale for å redde så mange som mulig ikkje bare fra en jordisk elendighet, men og fra en evighet i fortapelse. Korleis kan vi bare stå og sjå på? Eg skjønner det ikkje. Koffor gjer vi ikkje bare litt til. Koffor klarer vi ikkje bare litt til. Gidd ikkje, ork ikkje, kan ikkje, vill ikkje. For svarte heller.
Etter krigen samla kristenfolket inn nærmere 500.000 underskrifter til kampsakene sine. For et par år siden ble underskrifter fra aksjonen Nok er Nok overlevert til Stoltenberg. Skarve 40.000 underskrifter klarte vi å mobilisere. Kor e viljen? Har vi ikkje meir enn det? Har vi sovna? Har vi blitt lunkne?
Koffor svarte engasjerere vi oss ikkje? Koffor trur vi det går ann å kjøpe oss fri?
Koffor har 50 stk ingen problem med å betale 360,- for et forbaska standupshow? Koffor selger vi ikkje alt vi eier og starter livene våre heilt på scratch. Tenk så greit det hadde vært å måtte bare stole på at Gud sørga for oss. Rommet mitt e så fylt av ting. Eg vil bare hive de ut. Eg må ut, trekke frisk luft. Ka kan vi gjer for å bli huska som den generasjonen som brydde seg? Klarer vi å mobilisere 500.000 underskrifter? Den gangen var det bare vel 2 millioner inbyggere. Koffor e vi ikkje tøffere? Koffor tør vi ikkje sei imot de som kjører verden på dunken? Vi må kjempe! Vi må ikkje gi opp. Vi må ikkje la fienden vinne! Det værste e likevel at eg e en del av det heile. Koffor e det ingen som går foran? Koffor snakker vi bare om å bygge ut flere veier? Koffor går det ikkje kjappere i svingene? Koffor har vi ikkje modige politikere som tørr å gjennomføre det som ingen liker, men som alle vet at e det beste. Kanskje trenger vi en stat som er litt tøffere og ikkje bare lar oss gå med fastsifta sofaputer under armene. Koffor svarte gjer vi ingenting?

www.gronnboks.no
Eg vil ut og skrike, og grine og hyle til alt sinne og maktesløsheten har lagt seg og eg kan sove. Korleis klarer vi egentlig å sove?