Kanskje var det i et slikt hus han bodde den natten?
Når man ikke har soivet en eneste time en eneste natt i over to uker går tankene kanskje til et sitat fra en bok jeg en gang leste. For i sommer har jeg lest en bok: "Les Miserables." Forfatteren er viden kjent som dere nok vet. Mang en gang er han sitert i et essay både her og både der. Jeg las denne boken om natten, før jeg skulle stå opp og om ettemiddagen. En slik skildirng av total overgivelse har jeg aldri sett maken til, og det var en ting som brente seg fast i mitt sinn. Det var det som ble sagt om biskopen som satt oppe om natten og bad og gav bort alt han eigde til de fattige. Det var om nattevåkingen det ble sagt. At det var i disse timene, de små mørke og kalde timene alene at Gud åpenbarer seg for mennesker som søker ham.
10 netter har jeg nå arbeidet, bedt, lyttet, lest, sunget, snakket, skrevet og våket. Mine følelelser har fremdeles ikke oppdaget den store åpenbaringen, men jeg tror mitt sinn har oppdaget noen små åpenbaringer om hva som er viktig. Mine ønsker om hva jeg ikke ønsker å være har fornadret seg, mitt tankesett har forandret seg og jeg ser på det hele med et sinn om at Gud er trofast og langmodig, mens jeg er utålmodig.
Sammtidig ønsker jeg så gjerne å sette verden i brann og spre ilden som en velduft mot nord slik som det en gang ble sett som et bilde og en drøm.
Tanken om å selge alt jeg eier og gi pengene til de fattige vender til stadighet tilbake. Er det virkelig umulig å gjøre det? Jeg ønsker ikke å bli bedrøvet over at det er umulig. Jeg vet det er mulig.
Nevnte jeg at disse nettene har blitt brukt til skriverier? For hånd. De som kjenner mitt vesen vil vite at det da ikke er andre forunt å lese. Kanskje ikke alle andre, men kanskje noen andre.
