Lei av livet

Noen ganger kommer det en stemme i hodet mitt som forteller meg at jeg er lei av livet. Eller det er egentlig ikke en stemme, det er mer en følelse i hele kroppen. Samtidig vet jeg at jeg ikke er lei av livet. Likevel har jeg denne følelsen. Kanskje er jeg ikke lei av livet, men bare lysten på litt luft...
Når man er lysten på luften er det deilig å åpne vinduet å la vinden ruske i håret. Så lenge man ikke fryser da. Høststormene kommer snart med masse ny luft akkurat slik som høstferien gjorde livet til en lekende letthet. Kanskje siden jeg lot og lar min irritabilitet få utfolde seg i andre former enn sinne. Og så vet vi jo at det alltid er ting man skulle ønske man hadde gjort annerledes uansett. Da blir det i alle fall større takhøyde for å feile. Det er i alle fall min oppfatning.
Noen ganger er det godt å klare å gi blaffen og kjenne at stoltheten slipper taket slik at ydmykheten kan få sin rette plass og Gud den ære han fortjener.

For så høyt elsket...