Livets lekende letthet

Når man er sint og lei og trist og sliten og trøtt og alle de andre negative ordene man kan komme på så er Gud den samme. Det er godt å tenke på uansett om man forstår det eller ei. Da er livet lekende lett selv om man ikke føler det sånn.

Når alt kommer oppå hverandre og man skulle ønske man bare kunne lytte i stede for å fokusere på nytt hele tiden. Det er da man skulle ønske man var et lite barn. For da hadde man vært unnskyldt viss man plutselig brast ut i gråt. Da er det samtidig godt å ikke være et lite barn eller en ung gutt men et, per definisjon, voksent menneske som må tenke og avgjøre på egen hånd og ikke kan bryte ut i gråt. Det er når andre er svake at man må være sterk. Viss man i tillegg klarer å være sterk når man selv er svak vil man være et forbilde for andre.

Skulle ønske jeg klarte det innimellom...

For så høyt elsket...