Åpenhet er tydeligvis veldig populært. Det provoserer litt på en måte. Samtidig er det jo ganske naturlig da at hvis noen velger å fortelle noe fra sitt liv som har satt spor og merker eller sår så lytter vi som en flokk ulver rudndt sitt ulykksalige bytte. Det vi lytter etter er det siste tegnet til liv; Det siste livspustet. Etter det kommer det bare dødspust. Likevel forsøker mange, på tross av at de ser på, å forhindre at noe vondt hender med personen som åpner opp. Kanskje er det på grunn av selvsentrisme eller muligens bare ren egoisme. Denne saken har en sterk polarisering så kanskje er det av helt rene årsaker man kontakter den man ser åpner seg opp med et rop om hjelp.
Samtidig er det mange som nok lurer på hvordan det går med misjonsprosjektet. Eller mange og mange, noen er vel en heller mer korrekt "nemning." Dere skal tidsnok få vite det. Det er berre til å spørre! Gjerne her og no.
"Då liv var draum og draum var liv. To vers av same song."
Slik føler eg det no, trur eg.
På den andre sida har eg verken sett Titanic eller Grease!
For så høyt elsket...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar