En dag for ikke så alt for lenge siden skulle jeg ut og spasere. Fotografere litt tenkte jeg. Dette fotografiet var det eneste jeg fikk festet til filmen om man kan si det i disse digitale dager. Batteriet var flatt og jeg hadde ingen reservebatteri. Det hadde lyst rødt en stund og blinket med bare en strek igjen. Jaja, jeg får gå til det er tomt, hadde jeg tenkt.
Sånn var det også en gang før jul, bare at da gjaldt det ikke kameraet men meg. En lang, lang periode med mer og mer ignoranse overfor hviledagen og der bare det å presse seg selv til å fortsette stod i fokus. Jeg fortsatte, og det var verdt det. Gudstenesten i Vikøy kirke var likevel et mareritt; I alle fall nesten. Kroppen ville ikke mer, men jeg fortsatte og presse den. Så var det juleferie og 14 timer svevn for første gang. Som regel gjør jeg det: Går til jeg jobben er ferdiggjort eller til jeg er tom. Det første hender oftest. Noe lignende hendte også nå når vi er ferdigprøvd. Jeg ville mer, men legemet ville ikke. På den annen side er jeg atten år, ung og frisk uten anelse over hvor stor kapasitet vi faktisk har dersom vi presser oss til det ytterste. Å ligge der på terskelen, uten å kaste så mye som et øyenbryn over. Det kreves dyktighet for å få til det. En gang har jeg klart det. Da kastet jeg opp. Kanskje livet er som en 3000 meter... Kanskje mitt liv i alle fall.
Dersom det nå skulle gå sånn som alle, eller noen, har forespeilet, er jeg redd for at jeg kanskje ikkje klarer å ligge å luske på terskelen. Da tenker jeg på hustavla i auditoriet og sier til meg selv: forsøke det skal jeg. I aller høyeste grad.
Forresten var det IKEA-batteri, best i test i følge Arve Juritzen i gamle dager.
Reddast inkje for eg hev atterløyst deg i trua på Jesus Kristus verdas frelsar.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar