Perfeksjonisme og idealisme

Disse to ismene har rula litt rundt under hjernebarken de siste dagene og ukene.
Selv kjenner jeg mange perfeksjonister og noen idealister. Egentlig har lurt litt på hva disse to ordene betyr, og om (i så fall hva?) de har noe til felles.
Perfeksjonisme kan være veldig hemmende for hovedsaklig kreativitet, men også for noe vel så viktig; Gudslivet. Dersom man skal perfeksjonere sitt liv med Gud vil man ikke oppnå annet enn gjentakende skuffelser. Det å overføre sin egen perfeksjonisme til livet med Gud høres både slitsomt og umulig ut. Da vil det alltid bli et press uansett hvor godt perfeksjonert man er og nåden vil aldri bli nok. Som nevnt er også prefeksjonisme som egenskap veldig hemmende for kreativitet: man har et ideal å arbeide ut i fra og dersom det kommer et annet, litt kreativt, forslag blir det forkastet på grunn av den enorme slaviskheten perfeksjonismen medfører. Altså er det ikke alltid positivt, faktisk ganske sjelden, å perfeksjonere det man gjør. Dette mener jeg fordi man ved perfeksjonisme mister, eller står i fare for å miste, den lille fliken av evne til å se det kreative og fantastiske skaperverket vi omgir oss med hver eneste dag.
Hva har så perfeksjonisme å gjøre med idealsime? Før man kan si noe om det må man slå fast hva idealisme egentlig er. En definisjon på idealistiske mennesker lyder som følger: mennesker som lengter etter og jobber for et idealsamfunn. Selvsagt kan man også ha et mer snevert syn på idealisme, men likevel synes jeg denne definisjonen er både mer inkluderende og omfattende. Andre igjen er av den oppfatning at idealisme er umulige drømmer kombinert med en liten smule dumskap. Noe som medfører at man ofte havner i uføre når det gjelder styresmakter og makthavere. Dermed hemmer man saken mer enn man tjener den. Hva om man så kombinerer idelalismen med kunnskap og andre midler? Hadde det fungert? En kjent forrteningsman sa en gang at dersom idealistene virkelig hadde hatt penger til å realisere sine krav og drømmer, ville de ikke gjort det. Mer feil går det ikke ann å ta! Personlig er jeg av den oppfatning at den oppvoksende slekt, med dagens tenåringer i spissen, er så preget av informasjonalderen og dens "kunnskap" at de vil kombinere sine evner med idealsime og dermed oppnå store ting!

Mange mener nok at jeg ikke er nok idealistisk av meg, i alle fall noen. Det kan jeg nok være enig i. Det er jo mye morsommere å dra hypoteser om hva som kommer til å hende ut i det virkelig absurde. Derfor må jeg avlutte med å si at idealisme er en egenskap som i uminnelige tider har appelert til ungdommers fantasi verden over. Det har igjen medført at de har utført handliger og aksjoner som ikke har blitt bokført. Jeg håper å slippe unna disse aksjonene, i alle fall litt.

Et stikkord kan være stilferdig og intelligent idealisme.