Kaffien

No står kaffien på kanna og gjer seg klar til å halda meg vaken fram kanskje heilt til klokka halv sju.

Når folk seier dei likar måten eg skriv på vert eg glad. Eg sa akkurat det ein gong til ei jente eg likte veldig godt utan å vita kva konsekvensar det ville få for dei foreløpig siste 3 åra av mitt liv.

For 2 veker sidan fekk eg feira 3-årsjubileum med ei fantastisk jente, som eg gler meg til å halda fram å dela kjensler, livet, opplevingar, Gud og livets tankar, ord og gjerningar med.

Når folk i tillegg seier dei vert inspirert av det eg skriv og at dei diggar bloggen min vert eg oppmuntra.

Då får eg lyst til å skriva meir: om kjensler, livet, opplevingar, Gud, tankar, ord og gjerningar.

I natt skal eg køyra ein liten lastebil og høyra på lovsangsmusikk og syngja med sånn som eg ville gjort om eg hadde vore til stades i salen på Fredrikstad og ingen kunne høyra meg fordi musikken var så høg. For det er ingen som kan høyra meg i lastebilen heller. Utanom han eg syng til.

For så høyt elsket...