Å ta kontakt kan vera krevjande. Det å ikkje lata som om alt er som det skal er ei utfordring. Likevel er det kanskje det dummaste ein kan gjer. Då er det godt å verta møtt med eit snev av initiativ ein sjeldan gong. Det er faktisk fantastisk når andre tek kontakt. Når ikkje alt fell tilbake. Det gjorde meg oppløfta. Kan det vera at det har vorte sett? Eg undrast.

Ei lita oppmuntring i ein regntung og sørpete november:

"Nå er dere bedrøvet, men jeg skal se dere igjen, og deres hjerte skal bli fylt av glede, og ingen skal ta gleden fra dere."

(Joh 16,22)

Han er trufast! Stor er hans truskap!

Eg skulle ønskja me kunne gjera noko interessant. Eg skulle ønskja det ikkje var lagt opp på denne måte no i haust. Kvifor vart det ikkje lagt opp slik som i fjor? Då var det mykje betre. I alle fall for meg. Tenk å kunne gøyma seg i ei god bok, eller verta overvelda av eit dikt eller ein song. Det er noko eg lengtar etter som eg trur kjem med mørkret. For mørkret er kome, og eg likar det overraskande godt. Skulle berre ønskja det gjekk ann å tenna lys i mørkret, men vent litt: det går jo ann!

Vennskap, forandringar og Gud

Å bli lei seg av å prøva å hjelpa ein gamal ven er ikkje ei god kjensle. Likevel har eg litt av denne kjensla no. Noko eg sa, og gjorde forandra kanskje det heile. Eg saknar det som vart forandra. Skulle ønskje det ikkje var forandra. I alle fall ikkje så drastisk som det er no. Skulle ønskje forandringane i mitt liv kunne stå fast medan dei eg ser rundt med kunne forsvinna. Kvifor veljer menneske å gå bort frå det dei veit er rett? Kvifor lar me kjenslene ta over oss og halda oss nede og binda oss?
Det svir når eg har lyt til å vera der for nokon. For nokon eg har vore der for før. Nokon som eg trudde eg hadde eit vennskap med som ville tåle til og med det som vart sagt og gjort. Det svir når ein vert avvist og ein ser at han eller ho gjer ting med seg sjølv som ikkje er sunt. Når denne personen har det vondt og ikkje maktar å gå sjølv. Då vil eg hjelpa og bera. Endå trur eg ikkje eg har fått lov til det. Eit stort ønske ligg i med om å få lov til å bera.
Sjølv har eg lært at Jesus gjer nokre frisk. Ikkje alle, men nokre. Eg veit ikkje kvifor han berre gjer nokre frisk. Slik er det berre. Nokre gongar irriterar eg meg over det. Ein gong eg irriterte meg svarte han slik:

"Om jeg kan? Svarte Jesus. Alt er mulig for den som tror." Mark 9,23

Det eg veit er at han gjer alle fri. Ikkje alle vert friske men alle vert frie. Frie frå det som held oss nede og hindrar oss i å leva dei liva vi er kalt til å leva. Dei liva som Gud frå byrjinga av hadde tenkt for oss. Korleis kan vi leva i det kallet uansett og alltid?

Eigentleg så handlar det ikkje om å leva i kallet dette året, denne månaden, denne veka, denne dagen,denne timen eller dette minuttet. Det handlar om å leva med Jesus no! Det er no han er interessert at me skal leva i kallet. Det er no som tel.
Viss du kan seia at du har Jesus med deg akkurat no. Viss du kan sei at du lever livet ditt ved Jesus si side akkurat no skal du aldri tvila på om du lever i kallet. Og til ei kvar tid er ikkje denne månaden eller året eller dagen, det er berre no. Då er du på den plassen Gud hadde tenkt for deg.

Aftenbønn

Kjære Jesus du som har barna kjær
ser du litt te dei voksne i blant
for det har seg sånn at eg slite litt her
og har pynta på det som va sant
så nå får eg'kje sova - eg e skjelven og redd
og har fore med løgn og bedrag
eg sko ha holdt meg te deg
då hadde detta'kje skjedd
kanskje læra eg ein vakker dag

Alle det goda som eg vet eg bør gjør
blir nok tenkt, men blir'kje alltid gjort
det e sånn nå og det va sånn før
gylne sjanser rote eg bort
sko så gjerne vært snill, omtenksom og god
i sterkare grad enn eg e
sko så gjerna ha vært prega av visdom og ro
kan du gi meg litt hjelp te det

Kjære Jesus du som e så glad i dei små
pass godt på de - dei trenge det
og hjelp oss te å gi det dei fortjene å få
for me strekk ikkje alltid heilt te
eg e tenksom og trist og vil sova nå
skjenk meg litt søvn e du snill
hvis du lar meg få kvila skal eg lova å
prøva å vær sånn som du vil

Bjørn Eidsvåg

Lei av livet

Noen ganger kommer det en stemme i hodet mitt som forteller meg at jeg er lei av livet. Eller det er egentlig ikke en stemme, det er mer en følelse i hele kroppen. Samtidig vet jeg at jeg ikke er lei av livet. Likevel har jeg denne følelsen. Kanskje er jeg ikke lei av livet, men bare lysten på litt luft...
Når man er lysten på luften er det deilig å åpne vinduet å la vinden ruske i håret. Så lenge man ikke fryser da. Høststormene kommer snart med masse ny luft akkurat slik som høstferien gjorde livet til en lekende letthet. Kanskje siden jeg lot og lar min irritabilitet få utfolde seg i andre former enn sinne. Og så vet vi jo at det alltid er ting man skulle ønske man hadde gjort annerledes uansett. Da blir det i alle fall større takhøyde for å feile. Det er i alle fall min oppfatning.
Noen ganger er det godt å klare å gi blaffen og kjenne at stoltheten slipper taket slik at ydmykheten kan få sin rette plass og Gud den ære han fortjener.

For så høyt elsket...

Livets lekende letthet

Når man er sint og lei og trist og sliten og trøtt og alle de andre negative ordene man kan komme på så er Gud den samme. Det er godt å tenke på uansett om man forstår det eller ei. Da er livet lekende lett selv om man ikke føler det sånn.

Når alt kommer oppå hverandre og man skulle ønske man bare kunne lytte i stede for å fokusere på nytt hele tiden. Det er da man skulle ønske man var et lite barn. For da hadde man vært unnskyldt viss man plutselig brast ut i gråt. Da er det samtidig godt å ikke være et lite barn eller en ung gutt men et, per definisjon, voksent menneske som må tenke og avgjøre på egen hånd og ikke kan bryte ut i gråt. Det er når andre er svake at man må være sterk. Viss man i tillegg klarer å være sterk når man selv er svak vil man være et forbilde for andre.

Skulle ønske jeg klarte det innimellom...

For så høyt elsket...

Engasjement, initiativ, kreativitet, spontanitet og dyktighet.

Engasjement er evnen til å ville gjøre utgjøre en forskjell, eller som noen ville si: evnen til å bry seg. Denne evnen har noen mennesker fra skaperens hånd fått plantet en spire av i seg. Engasjement kombinert med dyktighet er nesten en garanti for å lykkes i det man foretar seg.

Initiativ er en egenskap gitt at når man allerede har engasjementet. Initiativ vil si at man ikke lar det bli med sitt eget engasjement, men velger å gjøre litt mer enn det man må. Man starter opp nye prosjekt og setter nye ideer ut i livet. Kombinerer man evnen til å ta iniativ med andres kreativitet vil nye og revolusjonernde ideer ikke bli stående på tegnebrettet.

Kreativitet er kanskje det man som oftest mangler mest men likevel savner minst. Det er uvurderlig å kunne tenke nytt. Kreativitet er ikke bare å tenke nytt men også det å kunne planlegge noe slik at man fenger og dermed får med seg alle de ubrukte og verdifulle ressursene i menneskene rundt seg. Perfeksjonisme kan være svært ødeleggende for kreativitet. Når man har en perfeksjonistisk tankegang vil man som oftest kvele alle kreativ ideer fordi man lar sine egne konservative og pedantiske besettelser løpe løpsk.

Spontanitet er den egenskapen jeg personlig setter størst pris på. Spontanitet gjør at avgjørelser kan bli tatt fort, slik at mulighetene som dukker opp ikke bare renner ut i sanden. Denne evnen har dradd mange kjedelige skoletimer over i et heidundranes kalas for min egen del. Uten spontanitet ville man kjede seg og ofte angre på at man ikke gjorde det man kunne ha gjort.

Dyktighet er rett og slett det å være flink til det meste. Man vet hvordan ting skal og bør utføres og handler ut i fra det. Man fanger opp og lærer av andres feil. I dyktighet inngår også det å gjør det rette tingene når man alltid har for mye å gjøre samtidig som man tar korrekte og raske avgjørelser. Kort sagt er dyktighet evnen til å tenke og se klart der det blir tåkete for mange. Det finst veldig mange dyktige mennesker. Problemet er at de aller fleste av disse ikke eier engasjement. Deres dyktighet utviler seg derfor ofte til ren egoisme.

Dersom man gjennom spontane og kreative løsninger kunne gitt engasjemnet til de dyktige slik at de også tok initiativ ville livet vært en enkel dans på roser...

I går

I går var nok ein dag då mange små lyspunkt samla seg til eit stort lyspunkt på ein smal grusveg med ei varm hand å halda i.