Korles skal alt henge saman?
Eg berre får og får og får.
Frå dei som sår
Rundt meg.
Skulle ønske dei rundt meg ikkje var så full
Av hår,
Eller sår.
Skulle ønske dei kunne ha
Gode kår.
At dei skulle kunne få
ein ny vår.
No oppfører alle seg som
Ein mår.
Klar til å bli slakta
Ned,
Og jakta
På.
Av han
Som blei
Lyst i bann.
Vi blir kvalt
Sakte,
Men sikkert
Og visst.
Akkurat som
Sist.
Verda er nesten som
Ein påse twist.
Eit stort mangfald.
Samtidig er det
Mykje
Vald.
Det er ikkje
Hald
I alle påstandane
Om å misbruke
Midler
Vi vil kanskje
Berre vere litt betre
Ikkje veit eg
Eg trudde berre,
ville berre,
kunne ikkje,
visste ikkje,
betre.
mandag 16. juni 2008
tirsdag 27. mai 2008
til hodet på deg
En dag jeg skulle kaste ltt søppel i en søppelkasse, såklart, lå det en tomflaske øverst. 1 kr i pant, tenkte jeg, hev flasken ut og sa; sjå her e ei krone i pant til misjonsprosjektet. Det var ikke mange der. Blant disse få var en forbipasserende lærer, som i forbifarten utbrøt: "Nå må du ikkje la det gå til håve på deg." "Ka då?" spurte jeg. Det kunne han ikke svare på.
Er det jeg som er helt idiot, som har en samvittighet som sier at når jeg ser en tomflaske på bakken, tar jeg den opp og legger den i en kasse til panting, eller er det verden rundt som er helt idiot? Kanskje mener diss to partene det samme om hverandre...
Det er så mange som ønsker å forandre verden. Eller, mange er egentlig likegyldige, men det er en del som ønsker å forandre verden. For lenge siden fant jeg ut at jeg i den store sammenhengen er så maktesløs at jeg ikke klarer å forandre verden. Det eneste jeg kan forandre er min egen holdning.
Hvorfor synes vi det forresten er greit med så mange restriksjoner får hva man kan ha med se inn på fly? Nei, selvsagt det stemmer jo: terrortrusselen. Da er det vel greit at man innfører en del tiltak og restriksjoner mot andre trusler også? Hva med klimatrusselen?
Jeg får ikke ta flasker med meg inn på flyet, hva om jeg i tillegg måtte kaste dem i en kasse for plastflasker? Nei, det ville vel vært litt for mye å kreve... Eller hva om jeg måtte sortere søppelet mitt? Fysj, nei no må eg ikkje la det gå til håve på meg.
http://www.nrk.no/nyheter/okonomi/5532862.html
Er det jeg som er helt idiot, som har en samvittighet som sier at når jeg ser en tomflaske på bakken, tar jeg den opp og legger den i en kasse til panting, eller er det verden rundt som er helt idiot? Kanskje mener diss to partene det samme om hverandre...
Det er så mange som ønsker å forandre verden. Eller, mange er egentlig likegyldige, men det er en del som ønsker å forandre verden. For lenge siden fant jeg ut at jeg i den store sammenhengen er så maktesløs at jeg ikke klarer å forandre verden. Det eneste jeg kan forandre er min egen holdning.
Hvorfor synes vi det forresten er greit med så mange restriksjoner får hva man kan ha med se inn på fly? Nei, selvsagt det stemmer jo: terrortrusselen. Da er det vel greit at man innfører en del tiltak og restriksjoner mot andre trusler også? Hva med klimatrusselen?
Jeg får ikke ta flasker med meg inn på flyet, hva om jeg i tillegg måtte kaste dem i en kasse for plastflasker? Nei, det ville vel vært litt for mye å kreve... Eller hva om jeg måtte sortere søppelet mitt? Fysj, nei no må eg ikkje la det gå til håve på meg.
http://www.nrk.no/nyheter/okonomi/5532862.html
lørdag 10. mai 2008
Har du hørt et stjerneskudd?
En gang begynte jeg på en bok. Den het noe sånt som: "Jeg har sett verden begynne." Det var tittelen og anbefalinger fra en av mine kjære som fikk meg til det. Hovedsakelig tittelen. Har du sett verden begynne? Boka var et reise-essay. Jeg tok den transibirske jernbane og endte etter hvert opp i Bejing (Peking). For min del endte reisen et stykke oppover Yangtze. Det var litt trist. Skulle ønske jeg kunne fortsette denne reisen og møte alle disse menneskene, fortsette denne reisen rundt i Asia. I boken ”Jeg har hørt et stjerneskudd” kan man reise gjennom Amerika. Sør da såklart. Jeg lurer på hvordan dette stjerneskuddet høres ut, og så har jeg lyst til å se mer av verden begynne. Men det er vel ikke tid til det…
En dag! :)
mandag 5. mai 2008
Håp?
Har du kjent kjensla av å ikkje strekke til? Av å ikkje få det som du vil? Av å ikkje få det til? Av at beina er heilt vill? Rastlaus. Det er ei kjensle av å ville gjere noko meir ut av tilværet, men så gjer ein ingenting likevel. Det hadde kanskje vore betre å ikkje vite at det finst noko meir, enn å vite det og likevel ikkje gjere nokio med det.
I går kveld tok eg meg sjølv i å sitja på verandaen å berre sjå på stjernene og skyene. Det var ein fin kveld, eit fint lys og ein god stemning. Eg lengta tilbake. Tilbake til ei tid då eg stadig kunne oppdage desse små detaljane. Sjå dei, uansett kor eg gjekk. Takk Gud for at eg framleis ser dei, sjølv om kanskje ikkje like tidt. Eg skulle ønske eg kunne skrive overøst av kjensler slik eg ein gong kunne, då var det kjenslene som kom fram i det som vart skreve. Framleis har eg eit håp, eit håp om at det alltid ordner seg for snille gutter. Uansett kor absurd det høres ut, så har eg det. Samtidig veit eg av erfaring at alt er tomhet. Det er kanskje tomhet eg opplever. Tomhet i tilværet. Ein tomhet som berre kan sløkkjast og fyllast av den eine, levande Gud? Det veit eg det er. Kvifor vrir eg meg då berre unna? Vrir meg unna alt det som han har for meg? Det han vil gi meg meg; fylle meg med; øse ut over meg? La mitt beger renne over. Ditt nærvær er ikke styrt av kjensler. La likevel mitt beger renn over. I min egoisme er det nødvendig. Det er nødvendig. Vonar mi einsemd i denne kjensla, kan gjere at nokre kan vera einsama saman med meg.
"Ikke kan jeg synge om at jeg har sett, døde stå opp eller lamme gå. Ikke kan jeg synge om at jeg har svevd i den syvende himmel og sett syner om det som skal skje. Men jeg kan synge om: du gir håp. Du gir håp til mennesker som vil gi opp. Du gir håp, håp til mennesker som snart skal dø, til mennesker som tar farvel. Du gir håp." RM
I går kveld tok eg meg sjølv i å sitja på verandaen å berre sjå på stjernene og skyene. Det var ein fin kveld, eit fint lys og ein god stemning. Eg lengta tilbake. Tilbake til ei tid då eg stadig kunne oppdage desse små detaljane. Sjå dei, uansett kor eg gjekk. Takk Gud for at eg framleis ser dei, sjølv om kanskje ikkje like tidt. Eg skulle ønske eg kunne skrive overøst av kjensler slik eg ein gong kunne, då var det kjenslene som kom fram i det som vart skreve. Framleis har eg eit håp, eit håp om at det alltid ordner seg for snille gutter. Uansett kor absurd det høres ut, så har eg det. Samtidig veit eg av erfaring at alt er tomhet. Det er kanskje tomhet eg opplever. Tomhet i tilværet. Ein tomhet som berre kan sløkkjast og fyllast av den eine, levande Gud? Det veit eg det er. Kvifor vrir eg meg då berre unna? Vrir meg unna alt det som han har for meg? Det han vil gi meg meg; fylle meg med; øse ut over meg? La mitt beger renne over. Ditt nærvær er ikke styrt av kjensler. La likevel mitt beger renn over. I min egoisme er det nødvendig. Det er nødvendig. Vonar mi einsemd i denne kjensla, kan gjere at nokre kan vera einsama saman med meg.
"Ikke kan jeg synge om at jeg har sett, døde stå opp eller lamme gå. Ikke kan jeg synge om at jeg har svevd i den syvende himmel og sett syner om det som skal skje. Men jeg kan synge om: du gir håp. Du gir håp til mennesker som vil gi opp. Du gir håp, håp til mennesker som snart skal dø, til mennesker som tar farvel. Du gir håp." RM
onsdag 16. april 2008
tirsdag 8. april 2008
Livet?
Hva ville vel livet vært om det var sånn som det var før. Hva skulle man da kunne ha gjort. Det spirer og gror, over alt. Sola titter frem over åskammen. Kjenner du lukten av forelskese i luften? Det er her nå snart, det grønne gresset, den store sola, de gule blomstene, lyden av folk som stuper i sjøen, lukten av Friskis i lunsjen, de foralltidgrønne bladene på trærne oppe i fjellsidene.
Skulle ønske jeg kunne være en som var en som ikke kunne la være å se de nydelige detaljer vi omgir oss med hver eneste dag, kveld og natt. Noen ganger er jeg en av disse. Da kjenner jeg at livet er som det en gang var og følelsene tar over. Likevel ville jeg ikke byttet ut noe av det jeg har med noe av det jeg kunne ha hatt. Jesus er ikke røsten fra fortiden som roper på deg og håper du skal høre ham, han er smilet fra fremtiden som venter på deg, venter på at du skal bruke tid på ham, bruke tid på andre, bruke tid på arbeid. Jesus kommer aldri bakfra og prikker deg på ryggen. Han står alltid foran og smiler deg i møte.
Skulle ønske jeg kunne være en som var en som ikke kunne la være å se de nydelige detaljer vi omgir oss med hver eneste dag, kveld og natt. Noen ganger er jeg en av disse. Da kjenner jeg at livet er som det en gang var og følelsene tar over. Likevel ville jeg ikke byttet ut noe av det jeg har med noe av det jeg kunne ha hatt. Jesus er ikke røsten fra fortiden som roper på deg og håper du skal høre ham, han er smilet fra fremtiden som venter på deg, venter på at du skal bruke tid på ham, bruke tid på andre, bruke tid på arbeid. Jesus kommer aldri bakfra og prikker deg på ryggen. Han står alltid foran og smiler deg i møte.
onsdag 12. mars 2008
Ydmykhet?
Peters første brev, kapittel 5
De eldste blant dere ber jeg inntrengende, jeg som selv er en eldste og et vitne om Kristi lidelser og har del i herligheten som skal åpenbares: 2 Vær hyrder for den Guds flokk som dere har hos dere! Ha tilsyn med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil, og ikke for vinnings skyld, men av hjertet. 3 Gjør dere ikke til herrer over dem som Gud har gitt dere ansvar for, men vær et forbilde for flokken. 4 Når den øverste hyrden åpenbarer seg, skal dere få herlighetens krans som aldri visner. 5 Dere unge skal underordne dere de eldste. Og alle skal dere være kledd i ydmykhet mot hverandre. For Gud står de stolte imot,men de ydmyke gir han nåde.6 Ydmyk dere da under Guds mektige hånd, så han kan opphøye dere når tiden kommer. 7 Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere. 8 Vær edru og våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke. 9 Stå ham imot, faste i troen! Dere vet jo at deres søsken rundt om i verden må gjennomgå de samme lidelsene. 10 En kort tid må dere nok lide, men all nådes Gud, som ved Kristus har kalt dere til sin evige herlighet, han skal utruste dere, gi dere kraft og styrke og stille dere på fast grunn. 11 Makten er hans i all evighet. Amen.
Det er rart med det, er det ikkje? Korleis han drøyer med å svare til ein skjøner at ein faktisk er heilt håplaus utan han. Berre for å demonstrere at eg er fullstendig avhengig av kjærleik, frå han. Det ordet dukker opp til stadighet. Det lar meg ikkje få fred. Tilsyn. Tilsyn. Tilsyn. Det finst mange typar tilsyn. Skal eg vera tilsyn? Det er rart med det, er det ikkje? Korleis ein gang på gang skal få oppleva at ein må la Gud ¨få all æra for at ein skal lukkast med det ein set seg føre. Det er klart ein lukkast då. All ære til Gud! Alt eg ønskjer er å ære deg med alt eg har, mitt liv, mine tanker, mine kjensler, mine ord, mi tid, mine valg, mine gjerninger, mine formuleringer, mine taler, mine samtaler, mine dialogar, mine monologar, mine prøvar, mine prøvingar, mine øvingar, min søvn, min trening, mine meiningar, mine teikningar, mi skrift, mine ønsker, mine motiver, mine rørsler, mine eigenskapar, mine nådegåver, mi glede, mitt sinne, min irritabilitet, mitt alt.
De eldste blant dere ber jeg inntrengende, jeg som selv er en eldste og et vitne om Kristi lidelser og har del i herligheten som skal åpenbares: 2 Vær hyrder for den Guds flokk som dere har hos dere! Ha tilsyn med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil, og ikke for vinnings skyld, men av hjertet. 3 Gjør dere ikke til herrer over dem som Gud har gitt dere ansvar for, men vær et forbilde for flokken. 4 Når den øverste hyrden åpenbarer seg, skal dere få herlighetens krans som aldri visner. 5 Dere unge skal underordne dere de eldste. Og alle skal dere være kledd i ydmykhet mot hverandre. For Gud står de stolte imot,men de ydmyke gir han nåde.6 Ydmyk dere da under Guds mektige hånd, så han kan opphøye dere når tiden kommer. 7 Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere. 8 Vær edru og våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke. 9 Stå ham imot, faste i troen! Dere vet jo at deres søsken rundt om i verden må gjennomgå de samme lidelsene. 10 En kort tid må dere nok lide, men all nådes Gud, som ved Kristus har kalt dere til sin evige herlighet, han skal utruste dere, gi dere kraft og styrke og stille dere på fast grunn. 11 Makten er hans i all evighet. Amen.
Det er rart med det, er det ikkje? Korleis han drøyer med å svare til ein skjøner at ein faktisk er heilt håplaus utan han. Berre for å demonstrere at eg er fullstendig avhengig av kjærleik, frå han. Det ordet dukker opp til stadighet. Det lar meg ikkje få fred. Tilsyn. Tilsyn. Tilsyn. Det finst mange typar tilsyn. Skal eg vera tilsyn? Det er rart med det, er det ikkje? Korleis ein gang på gang skal få oppleva at ein må la Gud ¨få all æra for at ein skal lukkast med det ein set seg føre. Det er klart ein lukkast då. All ære til Gud! Alt eg ønskjer er å ære deg med alt eg har, mitt liv, mine tanker, mine kjensler, mine ord, mi tid, mine valg, mine gjerninger, mine formuleringer, mine taler, mine samtaler, mine dialogar, mine monologar, mine prøvar, mine prøvingar, mine øvingar, min søvn, min trening, mine meiningar, mine teikningar, mi skrift, mine ønsker, mine motiver, mine rørsler, mine eigenskapar, mine nådegåver, mi glede, mitt sinne, min irritabilitet, mitt alt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)