Afghanistan

Afghanistan – touch down in flight from Augustin Pictures on Vimeo.

The last year my eyes have been fixed on the conflict in Afghanistan. About a year ago it was like I got this revelation that the peaceloving nation of Norway actually is particiapating in an awful war. How could I have not seen this before? Since then I have read a lot of books on the topic, novels as well as commentbooks or biographies. A lot of new words as pashtunwali or hazara has been added to my vocabulary, and a lot of clichès like Taliban or the Northern Alliance or Mujahedin has gotten new meanings. My heart has been broken many times of all the pain and suffering the Afghan people has had and still has to deal with.

This video gave my heart hope that this failed state one day may become a nation of peace.

Heimekontor

Skrivestova er rigga og klar til dyst dei neste to vekene. Vi snakkast til advent. KRLE111<3

For så høyt elsket...

Kontrastane

Det er merkeleg er det ikkje; korleis kontrastane pregar kvardagen?
Korleis me kan gå i frå å vera botnalaust fortvila og stum av maktesløyse, til å jubla og grina av glede i neste augneblunk?

Dette hender på arbeidsplassen min kvar dag; det botnlause mørkret går hand i hand med jubel og lovsong på den livsens landeveg som tenåra er.

Denne hausten har eg for første gong møtt ungdommar som ikkje ønskjer å leva lenger.
Livet har vorte så vanskeleg, kvardagen så hard, hjarta så knust, sjela så øydelagt, sinnet så herja og tankane så løgnaktige.

Den eine dagen treff ein nokre som ganske enkelt ikkje vil meir, og den neste nokre som er så full av livslyst og engasjement og tilsynelatande glede at det renn over og smittar på alle rundt så geniale idèar spirar fram og det ekstraordinære er resultatet.

Tilsynelatande glede seier du, eg seier. Det seier eg.

Eg vonar ikkje det, men er redd for at det er tilsynelatande og at lidinga snart kjem snikande og striden skal stå og då kan ein velga å leggja seg ned eller å fortsetja å kjempa heilt til ein har i hende den sigeren ein allereie har vunne.

Ein gong las eg i ei bok kva som var definisjonen på god leiing:

"Å oppnå ekstraordinære resultat med eit heilt ordinært mannskap."
Eg slepp heldigvis å veta om dette er sanning.

2008 En følelse

Av å vøre trøtt
Men ikke ville legge seg

Ville være oppe
Hele natta

Og la ordene komme ut fingrene
Som blekket spruter fra en ødelagt kulepenn

Bruke bilder som er brukt
Bruke utrykk om igjen

La sjelen seile av gårde
Ut på et åpent hav

Ut en trang fjord
Mellom høye fjell

En vårdag
I en kajakk
mellom brusende fossefall

Det er fint der innerst inne i fjorden
Men om du lever der hver dag

Havet lengter etter mine fomlende åretak
Mine pinglete svømmetak
For å holde hodet over

Kavet etter å klare det
Kavet etter å Overleve
Svømmeturen

Men det er først da
når man kommer seg bort
man opplever hva verden egentlig er

ser mer
lukter mer
kjenner mer
føler mer
sprer mer
og lengter etter mer.

Det vil jo alltid være fyrtårn langs land, vil det ikke? Det er ikke umulig å gå på grunn, men du har jo livbøyle.

Eller livbøyle har eg vel eigentleg aldri hatt

Illusjonen av kontroll

I lengre tid har eg freista å overbevisa meg sjølv og andre om at me lever i det eg så wannabeakademisk har kalla postblogtida. Blogspot og wordpress og blogg.no var flaggskip som gjekk ned med gigantane Microsoft og Yahoo. Facebook og Google tok meir og meir over saman med Apple og Twitter. Facebook er for ålmenta. Twitter er for ein marginal del av folket, som me elsker å hata som kultureliten. Apple har gått frå å vera nisja til grafikkgeeks, til å vera det alle må ha. Google klarer ingen seg uten. No ser eg at desse fire over lengre tid har gjeve meg ein illusjon av å kunna redigera mitt eige liv ned til berre det eg vil at andre skal sjå, eller opp til det eg så gjerne skulle ønskje var. Det har gjeve meg ein illusjon av å ha kontroll, når røynda er at kvardagen er eit stort kaos totalt blotta for det som er straumlinjeforma. Dette er skreve som ein observasjon av at wannabeakademikaren tok feil.

Kvardagen er kaos. Vil me nokonsinne makta å leva eit liv i balanse? Det høyrest slitsomt ut og heile tida måtte balansera og korrigera. Eit liv i balanse må aldri vera målet. Det er i et salig kaos kreativiteten blomstrar, entrepenørskapet veks og nye prosjekt vert sette i gong, og me humpar oss bortetter med meir eller mindre framdrift.


Dette bilete er for meg eit herleg kaos.

For så høyt elsket...

Eventyr

Nå er jeg 22 år og har allerede oppdaget at det ikke finnes et eneste eventyr i hele verden.

Somarglimt

Nokre somarglimt frå mi dagbok kjem til å koma kanskje på laupande band:


14. juli 2011 01:16
"Ei eksotisk oppleving fann akkurat stad: nattbowling med ein gjeng fulle kviterussarar på eit hotell i Litauen. Det er merkelig kor livet tek oss med. I går fant jeg meg sjølv plutselig ledande på ein debatt om alkoholpolitikk blant dei nemnde kviterussarane. Me har hatt ein fin kveld saman med grillspyd og brus som dei trudde var øl. I dag var dei og demonstrerte med sin klappedemonstrasjon. Dei blei intervjua til kviterussisk tv til og med.
Mens vi spelte den første runden med bowling kom eg i prat med ei nydelig jente, for øvrig var ho den einaste som prata engelsk. Ho fortalde meg om korleis ho etter valet i desember hadde vore på gatene og demonstrert, for så å bli slått ned og kjørt til sjukehus. Der meinte ho å vera trygg, heilt til KGB kom og gjekk frå rom til rom. Ho blei tatt frå sjukehuset og vart sittande 10 dagar i arresten med vel 700 andre av dei 10.000 som var med på demonstrasjonen. Dei hadde berre forsøkt å arrestere så mange som mogleg, fortalde ho meg. På sjukehuset var ho lett å arrestere. Sjøl sa ho til meg: "I just had really much bad luck." Då ho fortalde meg dette visste eg ikkje kva meir eg skulle spørja om, eg hadde jo lest om dette i nyhetene, men det hadde jo vore så langt borte. Eg hadde lese om desse jentene som var arrestert og vilkårleg utsett for den audmjukande fulle ransakinga som inkluderer kroppen sine hulrom. Eg visste ikkje kva eg skulle gjere eller sei til Svetlana, som ho ironisk nok heitte, der og då, men eg veit at eg der og då bestemte meg for å la brudd på menneskerettane vera noko som virkelig engasjerte meg, ikkje berre noko som det er kult å jobbe med fordi det er inn."

For så høyt elsket...