Støv

Det er rart med det er det ikke hvordan livet leker seg videre på tross av alle forandringene? Det stopper liksom aldri, gir liksom aldri opp, kommer bare med nye ting, nye opplevelser, ny lærdom. Det er det som er så fint å vite når livet snirkler seg mellom alle nye erfaringer og inntrykk og leves mellom og ikke utenom disse. Besynderlig vil kanskje mange si at det er det som kan skje, men viss man vet det er det vel kanskje ikke så besynderlig likevel. Dette har vært en spesiell uke på DTS. Vi har blitt undervist om forhold, det å være kjærester, singel, gift og forlovet. Ikke så mye om å være gift da. Det får meg til å tenke på hvorfor jeg en gang i det små begynte å blogge, og begynte å bry meg. Det var vel da det begynte å forandre seg? Mitt indre landskap altså. Fra å være flakkende rundt om kring, usikkert og stadig på leting etter det behagelige og det som kunne bite merke i andre, på en positiv måte. Kanskje det var det at jeg begynte å la tanker og opplevelser få se noe annet enn insiden av hjerneskallen. Da begynte hele mitt tankesett å forandre seg fra å være flakkende rundt om kring, usikkert og stadig på leting etter det behagelige og det som kunne bite merke i andre, på en positiv måte. Livet gikk over i en fase der mine behov og mine ønsker og lengsler ikke var sentrum, og det å gjøre det som var rett ble mer fokus for å gjøre noe så fornemt som å bygge en karakter. Egentlig var det kanskje det som var den spede begynnelse på å bygge karakter, uten at jeg visste noe som helt om det å bygge karakter. Det eneste jeg visste var at jeg begynte å gjøre det som jeg visste at min indre overbevisning ville gjort viss den hadde fått bestemme. Det fikk vel konsekvenser. For livet, vennskap og andre skap. Så glemte jeg det en stund, en tid, alle de små tingene. Stoltheten ble større. Det var rart å merke at forandringen bare skjedde og jeg ble likegyldig kvalt sakte men sikkert. Jeg hadde jo sett det store bildet. Trodde jeg. Det sies at det er umulig å se grunnen til at man opplever ting mens opplevelsen er underveis. I ettertid ser jeg at kanskje alt dette bare førte frem mot et enda større bilde der hele selvet må forsvinne og alt jeg er må slipes og formes før Han kan slippe meg ut på dypere vann eller slippe meg fra høyere stup. Sakte men sikkert har Han tatt det for seg en etter en og formet meg til en liten leireklump. Jeg håper i alle fall det er slik det henger sammen, at man av og til må hogge ned et helt tre for at et nytt skal kunne vokse frem. Det er vel først da det treet kan bære frukt.

Hør

"Hør den rungende sang hvor engler tar del i å gi Gud all ære." Enda en gang har jeg fått kjenne at det er trofasthet det er snakk om, en trofasthet som overgår alt og alle. Amen

Det er den draumen

Det er den draumen me ber på
om at noko vidunderleg skal skje
at det må skje
at tidi skal opna seg
at dører skal opna seg
at kjeldor skal springa
at draumen skal opna seg
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Kva er eigentleg din draum?

Takk til Olav og Johanna.

For så høyt elsket...

Det Er Den Draumen

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje
at det må skje -
at tidi skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgon stund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Kva er eigentleg din draum?

Takk til Olav og Johanna.

For så høyt elsket...

Nattbok

Kanskje var det i et slikt hus han bodde den natten?

Når man ikke har soivet en eneste time en eneste natt i over to uker går tankene kanskje til et sitat fra en bok jeg en gang leste. For i sommer har jeg lest en bok: "Les Miserables." Forfatteren er viden kjent som dere nok vet. Mang en gang er han sitert i et essay både her og både der. Jeg las denne boken om natten, før jeg skulle stå opp og om ettemiddagen. En slik skildirng av total overgivelse har jeg aldri sett maken til, og det var en ting som brente seg fast i mitt sinn. Det var det som ble sagt om biskopen som satt oppe om natten og bad og gav bort alt han eigde til de fattige. Det var om nattevåkingen det ble sagt. At det var i disse timene, de små mørke og kalde timene alene at Gud åpenbarer seg for mennesker som søker ham.

10 netter har jeg nå arbeidet, bedt, lyttet, lest, sunget, snakket, skrevet og våket. Mine følelelser har fremdeles ikke oppdaget den store åpenbaringen, men jeg tror mitt sinn har oppdaget noen små åpenbaringer om hva som er viktig. Mine ønsker om hva jeg ikke ønsker å være har fornadret seg, mitt tankesett har forandret seg og jeg ser på det hele med et sinn om at Gud er trofast og langmodig, mens jeg er utålmodig.

Sammtidig ønsker jeg så gjerne å sette verden i brann og spre ilden som en velduft mot nord slik som det en gang ble sett som et bilde og en drøm.

Tanken om å selge alt jeg eier og gi pengene til de fattige vender til stadighet tilbake. Er det virkelig umulig å gjøre det? Jeg ønsker ikke å bli bedrøvet over at det er umulig. Jeg vet det er mulig.

Nevnte jeg at disse nettene har blitt brukt til skriverier? For hånd. De som kjenner mitt vesen vil vite at det da ikke er andre forunt å lese. Kanskje ikke alle andre, men kanskje noen andre.

Rainbow

Regnbuen er en fin ting, et fint naturfenomen et fint symbol, fin å se på. Idag fulgte jeg etter en regnbue hele veien til jobb og husket på hva den første regnbuen betydde. Det var en fin tanke å tenke, den gjorde meg glad, oppløftet og bar meg videre i den foreløpig noendagerlange ilo som brer seg rundt i kroppen.

Jeg håper du har det fint i sommer, og at du har fått Vårt Land i posten de siste to dagene! :)

ok

En liten klam hånd har ligget der siden skoleslut. Jeg er faktisk noe forundret over at jeg har gått gjennom hele juli måned uten å blogge et eneste innlegg. Hva har skjedd? 0707 var storsesong for blogging. Det sier vel mye om hvordan det siste året har vært.
Men jeg kjenner det nå, nå når sommeren er over og ærligheten har fått leve og tanker om å kverke ikke lenger skal få sleppe til og irritasjonsmoment er delt med andre. Da går det så mye lettere og de klamme hendene slipper taket rundt håndleddet. Livet er kommet tilbake og tiden for å blogge er kommet på ny. Livet mitt ble mitt eget ved å på ny gi det bort.

Det går virkelig mot slutten og det skal bli godt å ikke skulle ansvare hele tiden og lede og lære og lyste bare det som er det rette. Kanskje er det likevel dette jeg er kalt til.

Dagens spørsmål, noe jeg har tenkt litt på: Synes du det var et åndelig forfall på Framnes det siste skoleåret blant oss i 3. klasse?

Jeg merket det i alle fall litt på kroppen. Nå når jeg sitter her etter et solid UL og mange sprengte grenser er jeg klar for å vokse. Jeg er klar for å spire og gro. Skulle ønske du også hadde vært der. Viss du ikke var der bør du uansett sjekke ut:

www.itro.no

Nå begynner forventningene å komme til hva som skal skje i september. Det blir et fint år. Men det har jo alltid vært så sikkert egentlig. Det som kommer etter er litt mer skremmende når man rett og slett ikke har noen anelse.