Veldig fint faktisk!
onsdag 18. juli 2007
Mellom Salme 22 og 23
Den beste plassen å leva må vera mellom Salme 22 og Salme 23.
Å leva i lyset vil gje liv sjølv om ein er i salme 22. I salme 23 er ikkje det noko problem.
Refleksjon, fiolosofi osv.
Gjerne det takk!
For så høyt elsket...
Å leva i lyset vil gje liv sjølv om ein er i salme 22. I salme 23 er ikkje det noko problem.
Refleksjon, fiolosofi osv.
Gjerne det takk!
For så høyt elsket...
tirsdag 17. juli 2007
Hahahahahaha
Det er rart med det. Hahahahaha.
Korleis ein merkjer at alt legg seg til rette. Det må vera den rette vegen må eg berre seia. Det er den rette vegen. Det veit eg. Ofta kjenner eg meg ganske velsinga.
Kanskje har eg sagt det før, men likevel seier eg det att: "Dersom eit problem kan løysast, kvifor vera bekymra? Og viss eit problem ikkje kan løysast, kva hjelp er det då i å bekymra seg?"
Samtidig lurar eg på kvifor ikkje eg kan hosta når Morten Abel...
Ein gong snakka eg med ein om det. At det alltid ordna seg. Han hadde det på ganske same måten. Me er ganske like me to. Når noko ser håplaust ut har eg alltid eit håp att. Uansett. Slik er det berre. Det er ei velsigning eg ikkje h vilja ha vore for uten.
Det er rart korleis det ordnar seg. Det er berre til å le med livet.
For hugs det ordnar seg alltid til slutt. Får me håpa.
Hugs også at demokratiet er det desidert beste styresettet. Hugs det.
Korleis ein merkjer at alt legg seg til rette. Det må vera den rette vegen må eg berre seia. Det er den rette vegen. Det veit eg. Ofta kjenner eg meg ganske velsinga.
Kanskje har eg sagt det før, men likevel seier eg det att: "Dersom eit problem kan løysast, kvifor vera bekymra? Og viss eit problem ikkje kan løysast, kva hjelp er det då i å bekymra seg?"
Samtidig lurar eg på kvifor ikkje eg kan hosta når Morten Abel...
Ein gong snakka eg med ein om det. At det alltid ordna seg. Han hadde det på ganske same måten. Me er ganske like me to. Når noko ser håplaust ut har eg alltid eit håp att. Uansett. Slik er det berre. Det er ei velsigning eg ikkje h vilja ha vore for uten.
Det er rart korleis det ordnar seg. Det er berre til å le med livet.
For hugs det ordnar seg alltid til slutt. Får me håpa.
Hugs også at demokratiet er det desidert beste styresettet. Hugs det.
torsdag 5. juli 2007
Mwambu Promotions
JACK NELSON WAMBOKA
MANAGING DIRECTOR
P.O Box 9382-00200 Tel:- 020-343016 Noairobi - Kenya
Email:- mwambup@yahoo.com Cell: 0726 400 092/0733 776 666
søndag 1. juli 2007
Nå såg det heise traust ut her
Difor legg eg ut eit bilete av tidenes spill. På PStwo vel å merka. Med multipæt.
Fargerik fakturering
Detta er det vanskeleg å skriva noko om. Eg gler meg utruleg mykje til hausten spesielt, det vert kanskje litt kaotisk no i sumar. Steg for steg må det verta. Uansett var det fantastisk. Prat må det også koma.
For så høyt elsket..............................................................................
I går var eg i bryllaup bryllaup
For så høyt elsket..............................................................................
I går var eg i bryllaup bryllaup
Perfeksjonisme og idealisme
Disse to ismene har rula litt rundt under hjernebarken de siste dagene og ukene.
Selv kjenner jeg mange perfeksjonister og noen idealister. Egentlig har lurt litt på hva disse to ordene betyr, og om (i så fall hva?) de har noe til felles.
Perfeksjonisme kan være veldig hemmende for hovedsaklig kreativitet, men også for noe vel så viktig; Gudslivet. Dersom man skal perfeksjonere sitt liv med Gud vil man ikke oppnå annet enn gjentakende skuffelser. Det å overføre sin egen perfeksjonisme til livet med Gud høres både slitsomt og umulig ut. Da vil det alltid bli et press uansett hvor godt perfeksjonert man er og nåden vil aldri bli nok. Som nevnt er også prefeksjonisme som egenskap veldig hemmende for kreativitet: man har et ideal å arbeide ut i fra og dersom det kommer et annet, litt kreativt, forslag blir det forkastet på grunn av den enorme slaviskheten perfeksjonismen medfører. Altså er det ikke alltid positivt, faktisk ganske sjelden, å perfeksjonere det man gjør. Dette mener jeg fordi man ved perfeksjonisme mister, eller står i fare for å miste, den lille fliken av evne til å se det kreative og fantastiske skaperverket vi omgir oss med hver eneste dag.
Hva har så perfeksjonisme å gjøre med idealsime? Før man kan si noe om det må man slå fast hva idealisme egentlig er. En definisjon på idealistiske mennesker lyder som følger: mennesker som lengter etter og jobber for et idealsamfunn. Selvsagt kan man også ha et mer snevert syn på idealisme, men likevel synes jeg denne definisjonen er både mer inkluderende og omfattende. Andre igjen er av den oppfatning at idealisme er umulige drømmer kombinert med en liten smule dumskap. Noe som medfører at man ofte havner i uføre når det gjelder styresmakter og makthavere. Dermed hemmer man saken mer enn man tjener den. Hva om man så kombinerer idelalismen med kunnskap og andre midler? Hadde det fungert? En kjent forrteningsman sa en gang at dersom idealistene virkelig hadde hatt penger til å realisere sine krav og drømmer, ville de ikke gjort det. Mer feil går det ikke ann å ta! Personlig er jeg av den oppfatning at den oppvoksende slekt, med dagens tenåringer i spissen, er så preget av informasjonalderen og dens "kunnskap" at de vil kombinere sine evner med idealsime og dermed oppnå store ting!
Mange mener nok at jeg ikke er nok idealistisk av meg, i alle fall noen. Det kan jeg nok være enig i. Det er jo mye morsommere å dra hypoteser om hva som kommer til å hende ut i det virkelig absurde. Derfor må jeg avlutte med å si at idealisme er en egenskap som i uminnelige tider har appelert til ungdommers fantasi verden over. Det har igjen medført at de har utført handliger og aksjoner som ikke har blitt bokført. Jeg håper å slippe unna disse aksjonene, i alle fall litt.
Et stikkord kan være stilferdig og intelligent idealisme.
Selv kjenner jeg mange perfeksjonister og noen idealister. Egentlig har lurt litt på hva disse to ordene betyr, og om (i så fall hva?) de har noe til felles.
Perfeksjonisme kan være veldig hemmende for hovedsaklig kreativitet, men også for noe vel så viktig; Gudslivet. Dersom man skal perfeksjonere sitt liv med Gud vil man ikke oppnå annet enn gjentakende skuffelser. Det å overføre sin egen perfeksjonisme til livet med Gud høres både slitsomt og umulig ut. Da vil det alltid bli et press uansett hvor godt perfeksjonert man er og nåden vil aldri bli nok. Som nevnt er også prefeksjonisme som egenskap veldig hemmende for kreativitet: man har et ideal å arbeide ut i fra og dersom det kommer et annet, litt kreativt, forslag blir det forkastet på grunn av den enorme slaviskheten perfeksjonismen medfører. Altså er det ikke alltid positivt, faktisk ganske sjelden, å perfeksjonere det man gjør. Dette mener jeg fordi man ved perfeksjonisme mister, eller står i fare for å miste, den lille fliken av evne til å se det kreative og fantastiske skaperverket vi omgir oss med hver eneste dag.
Hva har så perfeksjonisme å gjøre med idealsime? Før man kan si noe om det må man slå fast hva idealisme egentlig er. En definisjon på idealistiske mennesker lyder som følger: mennesker som lengter etter og jobber for et idealsamfunn. Selvsagt kan man også ha et mer snevert syn på idealisme, men likevel synes jeg denne definisjonen er både mer inkluderende og omfattende. Andre igjen er av den oppfatning at idealisme er umulige drømmer kombinert med en liten smule dumskap. Noe som medfører at man ofte havner i uføre når det gjelder styresmakter og makthavere. Dermed hemmer man saken mer enn man tjener den. Hva om man så kombinerer idelalismen med kunnskap og andre midler? Hadde det fungert? En kjent forrteningsman sa en gang at dersom idealistene virkelig hadde hatt penger til å realisere sine krav og drømmer, ville de ikke gjort det. Mer feil går det ikke ann å ta! Personlig er jeg av den oppfatning at den oppvoksende slekt, med dagens tenåringer i spissen, er så preget av informasjonalderen og dens "kunnskap" at de vil kombinere sine evner med idealsime og dermed oppnå store ting!
Mange mener nok at jeg ikke er nok idealistisk av meg, i alle fall noen. Det kan jeg nok være enig i. Det er jo mye morsommere å dra hypoteser om hva som kommer til å hende ut i det virkelig absurde. Derfor må jeg avlutte med å si at idealisme er en egenskap som i uminnelige tider har appelert til ungdommers fantasi verden over. Det har igjen medført at de har utført handliger og aksjoner som ikke har blitt bokført. Jeg håper å slippe unna disse aksjonene, i alle fall litt.
Et stikkord kan være stilferdig og intelligent idealisme.
Abonner på:
Innlegg (Atom)