tirsdag 21. august 2012

Steg


Nå reiser jeg snart ut i det ukjente. For første gang i livet skal jeg begi meg ut på noe der jeg ikke selv har kontrollen. Jeg skal utenfor ripa på båten, og jeg kan ikke en gang se bunnen av det store havet under meg. På torsdag reiser jeg for å studere i Tallinn i Estland. Der har jeg vært før, så det er ikke så skummelt i seg selv. Studere har jeg også gjort før. Det skumle er at jeg skal bo og aller helst gjøre et ærlig forsøk på å leve der, i Tallinn i Estland. Hvorfor kunne jeg ikke bare få bli her i Bergen hos familie og venner og ta et studie på mitt eget språk? Hvorfor må jeg hele tiden gjøre noe så fordømt annerledes? Dette er spørsmål jeg har stilt meg selv de siste månedene. Det hadde vært så utrolig gøy og godt å blitt her hjemme, og det frister. For jeg vet hvor behagelig det hadde blitt og alt vi kunne gjort og alle menneskene jeg hadde kunnet få bety en forskjell for. Jeg vet akkurat hvordan jeg ville gått frem. Kanskje er det akkurat derfor jeg må reise? Kanskje er det akkurat derfor Gud må sende meg til en så merkelig plass som Tallinn for å studere; fordi han vil at jeg skal få oppleve hva det vil si å ikke alltid være sin egen herre over sin egen situasjon og vite akkurat, men heller være avhengig av Han. Jeg vet ikke. Men jeg tror det, for når jeg er avhengig av han er det han som får æren i all evighet. I Tallinn er alt ukjent og utrygt og jeg vet ikke hva som må til hverken på skolen eller i miljøet eller i menigheten, hvis den i det hele tatt finnes? Det er skummelt, men på en merkelig måte har jeg fått gå det skumle i møte med en fred som i alle fall overgår all min forstand. Det gjør at jeg gleder meg til det skumle, for jeg vet at han har gitt sine engler befaling om å bevare meg på alle mine veger. Det gjør at det ukjente er spennende. For jeg vet at det ikke er avhengig av meg, men av Han som skaper tillit til tro på at Han holder fast og kan få tunge føtter til å bli båret av skvulpende bølger. Sann tilbedelse er tillit til at det Jesus gjorde på korset alltid vil være nok til å bære deg. Det er det å tro på Jesus handler om. På torsdag skal jeg for første gang ta meg en tur over ripa. Når skal du ta ditt steg ut av båten?  


For så høyt elsket...

2 kommentarer:

Barbro sa...

Det er så spennende Andreas! Jeg heier på deg og Jesus i Tallinn! Vi er kalt til å leve annerledes... og når du tør å ta den turen over ripa så blir det i seg selv et lysende vitnesbyrd om Han som kaller på oss, til alle som møter deg. Hva vil du svare når folk spør deg " Så hvorfor har du valgt å studere akkurat i Tallinn ? "

Anonym sa...

elsker å lese blogginnlegga dine Andreas! våg å drømme stort sammen med Gud, tror du er kalt til "storhet gjennom enkelhet" - du får finne ut hva det betyr.. har sånn trua på DHÅ i deg! kanskje.. plutselig kommer meg, lillegutt og storegutt på besøk.. det hadde vært fint! ha det godt så lenge. lær å bli elska godt av Gud, bor du ved Hans hjerte er det ingenting i denne verden som kan rokke deg.. Janne