Spikeren på hovudet

I veka som var sov eg ikkje mykje om nettene. Me sat oppe og prata om mykje og mangt, om livet og lekser og lusking rundt internatet. Eg hadde nesten gløymt at eg hadde ein blogg før det var ei som sa: "Du oppdatere ikkje bloggen din møkje." "Ikkje gidd å bare skriv om politikk då," sa ho og.

Eg byrja å bla, sjå attende gjennom eldre innlegg. Då kom det til meg, eg hugsa det att: alt det gode, alt det spanande, gleda ved å skriva, alt det tåredryppande, sårande, lattermilde, levande.

Eg har gløymt å skriva om andre ting enn politikk i det siste. Det har gjort tilværet bortimot svartkvitt, fargelaust, kjedeleg; Livet mangla.

Utan liv vert politikk meiningslaus, samtidig er livet vanskeleg å leva utan politkk.

Igjen vil eg freista å dela tankar, ord og gjerningar; kjensler og opplevingar. Alt det gode, vonde og alt det andre.

Der traff du både meg og spikeren på hovudet.

Ein fasinasjon spreier seg.

PS: har du nokon gong lagt merke til korleis fasinasjon liknar på fasistnasjon?

For så høyt elsket...